Litt bustete og sliten

Du verden for ei arbeidsøkt vi har hatt den siste halvannen uka!
Beiskosten min har virkelig fått kjørt seg, og er et godt bilde på hvordan vi føler oss nå.
Vi har beisa huset og alt det vi bygde i fjor.

Vi starta med veggen mot veien.
Hagleskurene gikk, men vi beisa på trass.
Jeg orka ikke gå og grue meg til denne jobben lenger, så vi tok sjansen på at veggen var tørr nok.

Og visst var veggen tørr. Knusktørr faktisk!
Skulle vært behandlet for mange år siden. Skikkelig solbrent og oppsprukket.
Gjett om panelet jubla da det endelig fikk fuktighetskrem og solbeskyttelse igjen.

Papphuset til Gringo beisa vi ikke da.
Lille babyen vår fikk ikke så mye oppmerksomhet under beiseperioden, og det har mor litt dårlig samvittighet for.
Men vi fikk kosa ekstra mye veldig tidlig på morgenkvisten vi da, fra kl 04.00 og utover. Skikkelig kosemose og hardkos. Ingen mulighet for å få sove til kl 8 når man har et understimulert barn i huset, med fri tilgang til soverommet vårt.
Men han er veldig god da.

Ryggen til mor har blitt en ny favorittplass

Og det er helt greit å få sitte på opp trappa også.
Avstigning høyre side på perrong spisebordet.

Så fikk vi endelig lånt oss en tilhengerlift.
Leide den likegodt hele langhelga, fra onsdag til tirsdag. Så fikk 2 av naboene lånt den også.

Ganske grei utsikt fra kurven på liften

Jeg hadde aldri brukt lift før, så litt famling ble det i starten. Men etterhvert fant jeg utav det. Ikke vanskelig i det hele tatt, men mye mer vinglete enn jeg hadde sett for meg.

Jeg tror nok at vi leide en litt for liten lift.
Vi feilberegna litt med tanke på rekkevidde, for vi fikk ikke plassert den helt inntil veggen og brukte litt av lengden/høyden til liften for å komme borttil veggen.
Men ingen av oss har BE-lappen, så vi var avhengig av å låne en lift som ikke veide mer enn det vi fikk lov å kjøre på vanlig bil-lappen.
Så da ble det denne, som kunne løfte oss 9,7 meter opp.
Og dermed måtte vi strekke den ut maksimalt for å nå opp, og da ble den skikkelig vinglete.
Særlig under manøvrering. Jeg var nødt til å sette malebøtta ned på golvet i kurva når jeg skulle justere liften nedover, for da gjorde den et rykk på en halvmeter i gangen, og malebøtta hadde nok hoppet av kroken sin.
Fy flate så ekkelt det var!
Men selve beisinga gikk greit.

For å komme til høyest oppe i mønet måtte vi bruke forlengerskaft på kosten.

Lift er da altså ikke løsningen på alt.
Ikke enkelt å komme nærme nok.
Løsningen ble forlengerskaft fra lift, men også fra lita gardintrapp på toppen av trappa her. Aldri et alternativ å gi opp iallefall.

Fredag dro vi på Ekra og kjøpte hærlige sommerblomster.
Vi kjøper de samme artene som vi har god erfaring med fra før.
De skal helst blomstre hele sommeren, uten at de trenger noen avansert bearbeiding underveis, de skal bli store og bugnende og det skal se ut som vi er verdens beste gartnere.

Jo forresten, vi prøver noe nytt i denne kroken i år. Lavendel er alltid ryddig og velduftende vakkert. Men det nye er GRESS! De skal bli ca 1 meter høye, med en dusk på toppen. Tanken var at de skal danne en liten diskrè skjerm mot nabo-verandaen.

Gringo har fått beis på luftegården sin. Så går den også mer i ett med bakgrunnen.
Uten at det hjelper på hans lyst til å være der inne alene.
Han er muligens litt bortskjemt, og mjauer helt til vi kommer inn og setter oss der sammen med han. Det er altså ikke bra nok at vi sitter i hagemøblene på verandaen.

Det ble terassebeis i fargen Eventyr på trappa og omramminga rundt blomsterbedet. Huset er malt i Trebitt oljebeis farge Tjærebrun.

Og det ser ut som om det meste av det vi planta i fjor har overlevd vinteren, og strekker seg etter sol og varmt regn. Spennende å følge med.

Vi sier oss veldig fornøyd med jobben og resultatet. Selv om man blir sliten etter en slik økt, så er det godt å tenke på at en har gjort det sjøl. Det er godt gjennomført og vi har gjort det sammen. Og ikke minst, det vises så godt at man har beisa. Forskjellen er enorm.

17.mai kom, og endelig ble det god tid og masse oppmerksomhet til Gringo.
Med halen til værs satte vi kursen mot skogen.

Det er så digg å gå i skogen, og bare sniffe inn lukta av vår, høre på et massivt fuglekvitter og bare være.
Når øvre del av rygg kjennes ut som etter å ha gått Vasaloppet uten festesmøring (tror man bygger masse muskler med å beise et helt hus), så er det godt å slippe ned skuldrene og trekke pusten og finne roen i skogen.
Gringo har funnet ut at det ikke er stas med maur, men å jakte humle er topp.

Skal man gå tur på 17.mai må man pynte seg med 17.mai-sløyfe.
Kanskje det blir bunad til neste år…

På oppdagelsesferd i nærområdet, Vassfjellet

Når sola skin så bi æ så lat. Æ har foillt fokus på å samle så mang solstråla innpå D-viaminlageret som mule å bænke mæ ned i solvæggen me kaffe å boinnjing. Dær kain æ sett hele daan, fløtte mæ bærre ætte sola om nødvendig.
(Bruke solkræm sjø, litt…)

Men det e no mæst daga utn knaillsol hær i Trøndelag da.
Så det e no forgæli at vi itj ska koinnj bruk aillt ainnjer været te nå å. Itj å bærre kaill det innevær å støggvær.
Inni skogen e det trivele sjø, sjøl om det hagle, slattre, å rægne . En mærke itj været så godt innimellom tett i tett me gammelskog.

En ainnja teng som e forgæli e at man itj kjennje sett lokale turområde.
Vi e så heildi å bo hælmett oppi Vassfjellet, å kain bærre gå rætt oppi skogen hemafrå.
Vi kain vein te Vassfjellhøtta, å toppen tå Vassfjellet, men har sjett at det går stia aill stan oppigjænnom hær. Å vi ha lurt my på kor dæm føre hæn..

Så Drømmemainn å æ ha vorre på oppdagelsesferd oppi Vassfjelle i to daga på rad vi no. Mett oppi kampen mellom vinter og vår. Det smelte, det snør, det regne å det hagle mens småføglan kvitre å bækken bruse. Vi ha på oss vind og vasstett klea me oill poinnj, huv å våtta å la ivei.
Vettu det va så hærlig!
Vi gjekk på stia vi itj vesst kor ført oss hæn, oppdaga nye veie, og klart å heng me på retningen etterkvart.

Det va overraskende lite snø inni skogen, å helt bært mang plassa, så det va lett å gå. Der det va snø holdt dein oss godt, å va itj så gæli jup.
Hæli å sjå ailt det grønne, sjøl om det va bærre måsså. Kjenne æ længte te vår å snøfritt no ja.

I går oppdaga vi einda en «ny» vei når vi va på tur hem. Vi klart itj ainnja einn å prøv å sjå kor vi kom hæn, så vi fekk en flott tur. Men på ett punkt delt dein sæ å vi mått vælg retning. Å dæffer mått vi ut i dag å for å gå dein vi valgt bort i går.
Vein vi gjekk ætte starte på parkeringa på Markavolln, men istan for å gå den vante vein som føre mot Vassfjellhøtta, så valgt vi dein som starte i ainnjer einnjen tå parkeringa å går ne bak huset og over bækken og vidre mot Rødde faktisk. I går svengt vi tå en sti te venstre å havna ni grenda dær det rasa i haust.
Spennende sjø.

Vi gjekk mæsta ått Rødde i dag, men svengt tå brått mot høger og opp en stupbratt å laaaaang motbakke. Ha itj torsja å kjørdd opp hær me Volvon æ nei, da trur æ hain ha bekka attabaks.
Ætterkvart såg vi at vi ha havna ætte Pilgrimsleden, å det vart vi no eni om at det passa no godt no som det va langfredan.

Vi gjekk tå vein mett i en vinstersveng, å føldd en sti innover skogen istan. Dein va mærka me Pilgrimsleden dein å.
Å dær vart det julstæmning gett!
Enast som mint oss på at det va april va dein åpne bækken som sildra optimistisk oinnjabakk.
Men pent va det ja, mæsta som et julkort vettu.

Da va det på tide me en tur-temperert Kvikk Lunsj, ca 5 grader.
Nøttitj å eta dein hær sjokkoladen utn å vårrå ut på tur, småkkå itj nå godt da.

Ætte litt famling oppå ei myr, fant vi et kjent veikryss. Jaggu mæ kom vi fram dit vi trudd vi skoill kom fram. Utn å sjå på kartet! Nei, no byinnje vi å bli lokalkjent oppi skogen hær ja kjære.
Søkkbløut utapå klean, krølla i håret og lykkelig over å ha gått en lang tur i skogen sjøl om sola itj skein, kom vi hem og slogna mæsta fullstendi i gostoln, bægge to.
For ei følels!