Med kreativt mot igjennom livet
Toillåtkjærringa, Litjgutn og Drømmemannen ønsker alle en riktig god jul, og håper alle kan finne en god måte å synke inn i julefreden på i kveld.
En mer utfyllende refleksjon over siste måneders hendelser kommer i morgen, etter nissen har dratt hjem.
Det har ikke blitt tid for ettertanke i dag.
Hvordan blir det nå da?
Selvfølgelig er jeg overlykkelig for at korona er degradert fra pandemi til den alvorlig luftveissykdom som de fleste av oss er vaksinert mot.
Og selvfølgelig er jeg supertakknemlig for at samfunnet åpnes opp og kommer seg på fote igjen.
Jeg ble rørt til tårer da Erna og Bent holdt pressekonferanse i dag.
Endelig får vi råderett over egne bevegelser og sosial omgang igjen.
…men
Må jeg håndhilse på alle som rekker fram hånden, selv om de kommer rett fra do og ikke har vasket hendene sine?
Eller vil det fortsatt være sosialt akseptert at jeg foretrekker å møte blikket, nikke, smile og presentere navn?
Og hvordan blir det med klemming? Må man igjen klemme alt og alle, selv om en ikke har møtt personen før? Selv om personen er så neddynka i etterbarberingsvann at du lukter gammel mann resten av kvelden? Evt gammel svette…
Blir jeg uglesett om jeg trekker meg unna da?
Jeg er glad i en god klem altså, men klemmen har på en måte fått en annen verdi nå under pandemien. Den har blitt mer eksklusiv, og noe som er ment å dele kun med mine nærmeste.
Er det forventet at jeg igjen skal late som jeg setter pris på at de som står i kø bak meg på feks butikken delvis klyver opp på ryggen min og puster meg i nakken, eller kan jeg fortsatt snu meg og kreve «metern»?
Og jeg nyter faktisk å sitte ved et bord på en serveringsplass og bestille drikken min derfra jeg.
Jeg har absolutt ingen behov for å stå tett i tett foran baren og kjempe med nebb og klør for en halvliter, for så å få en annens øl tømt nedi bhen på grunn av trengsel.
Må vi tilbake i øl-krigen?
Og tenk på hvordan rush-trafikken blir igjen nå som alle skal tilbake fra hjemmekontor og teams-møter!
Og ikke minst, -Hva gjør vi med koronakroppen?
Camilla, Bent, Nakstad, Erna,
VENT!
-Ikke forlat meg nå, jeg trenger noen retningslinjer en stund til.
Jeg er ikke helt klar for å gå tilbake til normalen!
Høsten kom tidlig i år.
Vi var nede i minusgrader og is på bilruta allerede i slutten av august. Og i dag har E6 vært stengt over Dovre på grunn av mye snø på veien og enda flere biler utenfor.
Heldigvis ble det en liten godværsperiode med god tørke, slik at skuronn og slåttonn kunne gjennomføres med æren i behold i år også.
Akkurat slik som min oldefar Søren Ludvig Bøgeberg hadde en solid og trygg hånd om hest og slåtteredskap den gang, har min far Sivert Bøgeberg (85) en like solid og trygg hånd om dagens skurtresker og skuronn på gården i Buvika.
I morgen er det årets elgjakt som er i fokus.
Jeg har høstet egne stikkelsbær og fått plommer fra gården hjemme i Buvika, og laget masse deilig syltetøy.
Plommene fikk en ekstra piff med stjerneanis og kanelbark.
Nå er fryseren full.
…men vi hadde jo håpet på mer tid ute på verandaen før høsten kom med sylskarp luft og sterk vind.
Mørk sjokolade og kaffe før frokost = luksus
Det er flott i skogen om høsten.
Godt å få strekt på labbene etter en litt for varm sommer til å gå tur i.
Og når vi møter på Pissi på musejakt på parkeringa ved skogen, blir turen virkelig en opplevelse.
Gringo ville bare hilse på Pissi, prøvde å få igang en samtale og gjorde seg til, uten at Pissi ble verken spesielt imponert eller forstyrra i musejakta av det.
Gringo derimot, var så opptatt av Pissi at han ikke la merke til musa, som halvt i svime, sprang 20 cm fra labbene hans.
Jeg tror Gringo prata om denne damen i en uke etterpå.
Han var slett ikke klar for å gå inn over dørstokken etterpå i alle fall.
Stortingsvalg og valgkamp denne høsten.
Ikke alle overskrifter som er like heldige.
(Adressa.no slår til igjen)
Drømmemannen og Toillåtkjærringa lot seg ikke mislede av dette, og gjorde sin borgerplikt i takknemlighet i Melhushallen 13.september.
Gringo blir helt vill når det skal vannes planter her i huset.
Har går imellom føttene mine så jeg nesten snubler, og følger ekstremt nøye med på selve vanningsprosessen.
Til slutt granskes potta inngående.
Hver dag er en fest!
Volvon trengte så absolutt en service på bremseskiver, klosser og væske, samt oljeskift og bytte av filter.
Heldige meg som har fagfolk i umiddelbar nær familie. Verdens beste Heidi ga Volvon et nytt og bedre liv.
Volvon er 13 år gammel, trofast som bare det tross tidvis dårlig oppfølging.
I forgårs knakk festet( fjærbeinslager) på ene demperen bak tvert av.
For et bråk! Hørtes ut som om hele sullamitten kom inn i bagasjerommet! Sånn som skjer etter mange år i saltbad sies det. Dermed er Heidi nok en gang på pletten med topp service, og mor er uten bil for en stund.
Tusen takk Heidi for utrolig nøyaktig og godt arbeid, og for usedvanlig tålmod med mammas mas.
…mens lillebror Gringo hjelper mor å «rydde» i klesskapet.
Her sover han om natta.
«Jeg lover mor, det var fisken som hoppa opp på kjøkkenbenken og rev ned den godteposen. Jeg så det mor, at han gnafset seg hull igjennom posen for å spise opp all pusegodisen. Se han ligger her ennå!» (Bildet er ikke arrangert eller redigert, dette er hva vi fant da vi sto opp en morgen. Oppi matskåla)
I går gikk vi tur rundt Kvernberget, med stopp på Øyberget for å nyte utsikten.
Toillåtkjærringa fikk plukka litt sopp også.
Det er jo litt mening i den Steinsoppen, trenger ikke mange slike før kurven er full.
Dette ble Gringos lengste spasertur hittil, 3 km.
I dag sto ikke Gringo opp før kl 13, ifølge Drømmemannen som har hjemmekontor.
Jeg klarte å stå opp da alarmen på telefonen gikk kl 06.45
Hverdagen kom brått på i dag, vi var da så godt i gang med å ha ferie.
Men vi er overlykkelige for å ha en god hverdag, en super jobb å gå til og masse gode minner fra 3 uker med ferie.
Vi kosa oss før ferien og vi altså. Det er helt himmelsk å komme hjem etter en lang arbeidsdag og få denne velkomsten.
Sto og vaska hendene, og vipps satt Gringo på ryggen/nakken min og moillkosa me mæ. Gromguten te moren sin.
Vi har tilbrakt mye tid her ute på verandaen i sommer, og etterhvert tok vi sjansen på å slippe Gringo løs her ute, uten sele og bånd. Så kunne verandadøra stå åpen, og han kunne løpe fritt ut og inn, og inn i luftegården sin igjennom vinduet.
Dette fungerte bra et par kvelder. Gringo galopperte i vill fart her ute og følte seg fri. Her kunne han finne skygge og ly fra den stekende sola.
Helt til han oppdaga at han kunne hoppe opp på gelenderet og følge med på ungene i gata, fra andre etasje.
Dette hadde ikke jeg nerver til. Iallefall ikke da han begynte å sikte seg inn på å hoppe over til naboens veranda 3 meter lenger bort, eller da han skulle fange flua som satt på stuevinduet vårt like langt unna gelenderet. Tror ikke han hadde fått feste på blekkanten under vinduet.
Jeg tenker han er for tung til å hoppe ned fra verandaen i 2 etasje, tror det kunne blitt tøft til leddene hans det.
Han er god til å balansere, men han blir helt vill innimellom når han skal fange fluer, eller vil løpe etter ungene som leker i gata.
Drømmemannen hadde tatt med seg saga og dratt på Oppdal for å bygge bod, så da måtte jeg finne en solid løsning superraskt på egen hånd.
Med hønsenetting og gjeter/gjerde-stolper fra Felleskjøpet, og en umenneskelig mengde med strips, klarte jeg å sette opp et solid og trygt nok gjerde på gelenderet.
Så kunne Gringo igjen nyte sin frihet her ute, skue utover sitt rike og følge med på hva naboene driver med til enhver tid. Uten at jeg ble nervevrak.
Og ja gjerdet ble solid nok til at Gringo kan strekke seg oppover og lene seg mot det.
Men vi har kjøpt tre-lekter/spiler som vi skal beise å skru fast i stedet for de stygge gjerdestolpene i hvit plast.
Da blir det penere og enda mer stabilt.
Noen ganger er det mest spennende oppi blomsterkrukka.
Humlefangeren fra Hølen
Fisken må jo også få mat…
Men så ble det endelig ferie.
Vi hadde planlagt tur til SydSverige, med bil og telt. Området vi skulle reise til var grønt, Gringo hadde pass, og alt var klarert . Kravet for å komme inn i Norge igjen var ferdig utfylt digitalt innreisesjema og en hurtigtest på grensa. Ingen karantene.
For å stresse Gringo minst mulig, bestemte vi oss for å dele opp turen nedover i to overnattinger på hotell, og med flere pauser underveis.
Gringo har ikke likt spesielt godt å kjøre bil tidligere, og har hatt en tendens til å pese og sikle mye under bilturen.
Han har et svært bur som står fastspent i baksetet. Der er han trygg, og kan strekke seg ut og sitte oppreist om han vil. Bilen har egen aircondition for baksetet, den blåste passende kjølig luft inn i buret hele tiden.
På bildet har vi en liten pause på Øyer utenfor Lillehammer, men han følte seg tryggere inne i bilen og i buret sitt.
Bilturen gikk over all forventning. Ingen pesing eller sikling, nesten ingen mjauing. Vi glemte nesten at han var med.
Men det var veldig deilig å komme på hotellrommet og ta av seg sela, spise litt medbragt mat og gå på do i kassen sin.
På Ringsaker spaserte han inn i hotellresepsjonen i bånd, tøffingen.
Han slo seg raskt til ro på hotellrommet. Etter en time med grundig innsjekking, og kontroll på om pleddet, lekene, maten og do-kassen var på plass, kunne vi la han være alene på rommet mens vi gikk og spiste middag.
Da vi kom tilbake lå han som oftest og sov.
Første kvelden hadde han hatt hjemme alene-fest. Han hadde tygd hull på godisposen sin, så det lå tørket kylling utover halve golvet.
Nyter ferien.
Reisedag 2 var vi innom og besøkte mitt kjære tantebarn, Caroline, på Lillestrøm, og Gringo kjører heis for andre gang i sitt liv.
Vi tar det ikke som en selvfølge at de vi kjenner ønsker å ha besøk av en katt inne i huset sitt, men her var det hjerterom for både to og firbente.
Tusen takk for kaffe og småkaker og en god prat.
Gleder oss til vi treffes igjen.
Turen gikk videre til Gringos fødested, Hølen i Vestby.
Hyggelig å hilse på oppdrettermamma Trine Hegna hos Saucerful Secret Maine Coon igjen. Gringo fikk ikke like varm velkomst av sin mammapus, Xhesika, men det hadde vi nesten regnet med. Sånn er det i puseverdenen.
Pusefar, Fire, lå godt i bakgrunnen innimellom buskene og bare observerte.
Tror ikke Gringo husker noe fra den tiden han bodde der.
Men vi hadde en koselig stund og fikk hilse på småkattungene. Gode og runde nøster. Hadde nesten glemt hvor små de var.
Har jo vokst opp med kattunger hver sommer på gården hjemme.
Takk Trine for gode råd, og en betryggende samtale. Vi setter så utrolig stor pris på deg.
Vel framme på Hotellet i Uddevalla hadde vi allerede spist på en McDonalds langs vegen.
Så denne kvelden var vi sammen på hotellrommet hele tiden.
Det var ingen butikker eller matplasser åpne i nærheten heller, og hotellet var nesten tomt for folk.
Gringo og Drømmemannen speider etter folk, men ser bare skumle måser utenfor.
Gringo har 2 store skrekker, og det er måser og isbilen.
Da får han helt hetta, stakkar.
Reisedag 3: Vi kjørte E6 sørover i Sverige i hundreogti, vi slukte mil. Gjennom Gøteborg og forbi Helsingør og Malmø. Landskapet flatet ut, og vi så moden rugåker og hveteåker. Masse hester og fine gårder. Vi så plutselig litt av Danmark, og vi så Broen. Barsebäk rett der borte i enden av alle høyspentlinjene.
Fullt av vindmøller i alle størrelser, og noen av den gamle fine sorten.
Og alla kossarna!
Det er rart du, hvordan språket forandrer seg bare man leser nok svenske skilt og reklameplakater. Stakkar Drømmemannen som fikk høytlesning på svorsk igjennom hele turen gjennom Sverige. Lingon, hallon, glass, gräddfil, prästost, limpa, rekmacka, kreftor, folkøl, ja du aner ikke hvor språkmektig jeg føler meg etter bare noen minutter over grensa i det store utland. Her har jeg jo vært før, så dette kan jeg.
Endelig vel fremme på Falsterbo Resort. Vi hadde booket plass på forhånd, og vi var heldige med både plassering og størrelse av campingtomt. Vi har veldig stort telt, og det er godt med litt avstand til naboene. På tomta var det strømuttak og drikkevann.
Helt flatt gress/sandbunn, med hekk som skille mot nabotomtene.
Lengst mulig unna lekeplassen, men litt for langt unna servicehusene(do og dusj). Og veldig traffikert vei i bakkant av tomta, med solid nettinggjerde i mellom (men helt stille på natta).
Deilige store bjørketrær som ga skygge på teltet på morgenen.
Gringo stortrivdes innunder hekken. Her var både skygge og skjul for måsene.
Gringo sto i tjor ute på tomta hele dagen. Langt bånd festet i en solid jordskrue så han kunne spasere rundt som han ville.
Selvfølgelig var en av oss alltid til stede.
Inne i soveteltet har Gringo stor plass. Med både mat, leker og dokassen sin og oss der var alt bare fryd og gammen.
Tror han sov nesten hele natta han også.
Falsterbo/Skanør er en liten landsby ved havet. En gang hovedstaden for sildefiske i Sverige.
Her er vi i havnen.
Gringo syns det var greit å sitte i trilla her, godt beskyttet fra alle måsene. Bak i bildet ser du den kritthvite sandstranden som omkranser hele Skanør-Falsterbohalvøya.
Fra denne moloen kunne vi også se Broen i det fjerne.
Dessuten har jeg verdens tøffeste Drømmemann, som tør å trille rundt på en pus på denne måten i all offentlighet.
Vi var jo litt spent da hvordan dette skulle gå, med Gringo i trille på restaurant. Fullt av hunder, folk og støy.
Men Gringo spiste villig medbragt pusemat, og ei tørka stingsild, og hadde fullt opp med å følge med på hva hundene gjorde. Tror han følte seg trygg inne i trilla faktisk. Og han er ikke redd hunder.
Utedo.
Gringo går ikke på do ute i naturen, og har derfor med seg do-kassen sin overalt der han skal være over lang tid.
Om den ikke er med holder han seg til vi kommer hjem. Han kan til nød tisse i gresset, men da haster det skikkelig altså. Kan telle på en hånd de gangene han har gjort det.
Vi fikk mye oppmerksomhet på turen. «Næmmen, se, en kissa»(kattepus) » et lite lo-djur»(gaupe). Vi var nok de eneste på campingen med katt. Det var mange hunder der, men katt var nok mer sjeldent.
Mange gjettet på at det var en Norsk Skogkatt, det hadde de hørt om, og det virket som om Maine Coon var mer ukjent.
Bildet viser hvordan det ser ut fra utsiden av teltet når jeg kommer tilbake fra tannpuss og siste dorunde før natta.
Alltid varm velkomst, uansett hvor langt og lenge man har vært borte. Beste som finnes.
Og sånn ser det ut innenifra når far er ute og pusser tennene. Gringo speider utover sitt nye kongerike
Ikke alltid like enkelt å ta selfie når man er tre stykker
Kongen av Falsterbo Resort.
Ikke rart han fikk mye oppmerksomhet. Han satt jo der og kikka på alle som gikk forbi. Han flytta seg ikke en centimeter om det kom store hunder. Heldigvis er svenskene veldig flinke til å holde hundene sine i kort bånd, de svingte til side med god margin når de møtte andre med hund. Vi er imponert, og veldig takknemlig for dette.
På campingplassen var det en bistro.
Der spiste vi middag nesten hver kveld. Det var veldig lettvint for oss med telt, og helt supert at vi fikk komme og spise sammen med Gringo. God mat og veldig hyggelig betjening.
For Gringo var alle hundene, og de små barna topp underholdning. Og han ble nesten trygg på plassens ryddemåse.
Det står en fryktelig gammel og meget spesiell kirke i Skanör. Måtte ta bilde av den.
Bygget er nok typisk for denne regionen, vi så flere bygninger med slike «tagger» i toppen, som ikke var kirker.
Hele byen er superkoselig, med lave, gamle murhus og smale gater med brostein. Stokkroser oppetter veggene, og små søte butikker, bakerier og serveringssteder over alt.
Vi fant en bakgårdsrestaurant og spiste deilig lunsj der en dag. En stor hage med pæretrær og blomsterbed. Skikkelig idyll.
Det satt en gammel mann ved ett av bordene der da vi kom, en byoriginal om du vil, og drakk kaffe og leste ei bok.
Borte ved baren spilte Bob Marley, og ved bordet ved siden av oss satt to søte gamle damer og spiste is.
Vi ble ønsket varmt velkommen av de to som antagelig dreiv stedet da vi kom. Et voksent ektepar. Senere kom de til bordet vårt og slo av en prat. Spurte hvor vi var ifra, og fortalte at de også hadde reist rundt i Norge. Selvfølgelig var de opptatt av Gringo. Han var den første som fikk tilbud om servering.
Jeg drakk en nydelig rabarbradrikke og alt var helt som på en film fra 30-tallet.
Etter ei uke i paradis hadde vi brukt opp campingstolene våre
Gringo var overfylt av nye inntrykk
Det var tid for å pakke sammen og sette snuten hjemover igjen
Gringo sjekker kvaliteten på hotellrommet i Trollhättan.
Første overnatting på hjemturen
Utsikten fra 5.etasje er upåklagelig. Herfra kan Gringo trygt holde måsene på taket på andre siden av gaten under oppsikt.
Heldigvis var det barnesikring på vinduet, slik at vi kunne låse det i en sikker åpen stilling.
Imens Gringo slapper av på hotellrommet, nyter Drømmemannen og Toillåtkjærringa fantastisk Indisk mat på India Palace.
Trollhättan var en veldig fin by, med gågater, restauranter og puber. Mest kjent for produksjon av Saab, men også for sine mange sluser i Göta kanal.
Jeg har vært der en gang før med to venninner, og da var vi på en svær Hööks(Hestesportbutikk)
Her kunne vi godt vært en stund og opplevd mer av byen, men det får bli en annen gang.
Vi valgte å kjøre over grensa ved Magnor. Litt for å unngå lang kø på Svinesund, og litt for å ha litt variasjon i kjøreruta.
Passeringa gikk smertefritt, vi viste pass og innreisesjema, ble testa, måtte vente i 15 minutter på resultatet, og fikk reise videre. Alt dette på 20 minutter
På Kløfta bor broren min Terje, sammen med sin kjære Grete. Vel verdt et besøk. Også her var Gringo velkommen inn, og sannelig ble vi i 2 netter.
En guidet tur til Ask i Gjerdrum, der vi så rasgropa. Helt forferdelig! Så svært! Og biler som ligger ned langs raskanten, delvis sammenraste hus og uthus hengende på raskanten. Hoffåtytty, jeg synes så synd i de som opplevde dette, for et mareritt.
Heldigvis ble alle funnet til slutt.
Mamma og pappa kom oss i forkjøpet og hadde allerede fått en skikkelig historisk rundtur da vi kom, med omvisning på Oskarsborg og i Eidsvollsbygningen. De hadde tatt turen til Kløfta noen dager i forveien, men vi rakk å møte dem før de dro hjemover igjen.
Tusen takk for oppholdet og all den gode maten, hjertevarme og omsorg.
Hjemme hadde det ikke skjedd så mye mens vi var borte. Blomstene ute hadde overlevd uten vannehjelp, plena hadde vokst seg lang og frodig.
Det er alltid godt å komme hjem etter å vært ute i verden. Så kan man strekke seg og være seg selv, ligge i egen seng og gå på egen do. Klatre i eget klatrestativ…
Vi var jo veldig spent på hvordan denne turen med Gringo skulle gå, og hadde lave forventninger. Jeg tenkte at dette var en prøvetur, som vi skulle høste erfaringer på.
Men for en reisekompis. Vi er imponert!
Tenk å bare ta alt på strak arm på denne måten, uten å vite eller forstå hva dette handler om.
Gringo er utrolig tilpasningsdyktig. Og for et tålmod, timevis i bil.
Det kunne jo gått helt galt med bilsyke og frykt. Panikk i teltet.
Istedet virker det som om han trives bare han får være med oss, og har mat, do og lekene sine.
Takk Gringo for at du er godguten vår.
Gringo syns det er så spennende å se på når mor vanner plantene
Man trenger ikke å reise så langt for å få feriefølelsen.
Vi tok en lørdag i Trondheim, i godt vær. Vi starta med en Dahls i Ravnkloa, så på Munkholmbåten og turistene.
Vandret litt gatelangs
Satte oss ned på en rolig uteservering
Spiste utrolig god Indisk mat på Koh i Nor, og fant ut at hit må vi ta med venner neste gang.
Selv om Gringo strever med å finne en god liggestilling her, er han meget fornøyd med den nye uteplassen sin.
Her ute skal vi ha mange fine kvelder og helger framover, og selv om hverdagen har startet kan vi ha litt feriefølelse hjemme, etter jobb.
Den 24.juni for ett år siden ble denne lille gromgutn født. Midt i sommeren, i et godt og kjærlig hjem på Hølen, Vestby. Der hadde han alt han trengte, og mye mer enn det. Mor Xhesika, far Distant Fire Afterglow og bror Gangster, en liten flokk med andre artsfrender, og beste oppdrettermamma Trine Hegna i Saucerful Secret . Lite visste han om hva som skulle komme.
Og da visste vi heller ingenting om lille Gringo.
3 måneder skulle gå før han ble med oss hjem til Trøndelag og Melhus.
Gringo ble raskt husvarm, bildet over er fra første morgenen etter han kom til oss
Han har sjekka ut grenser, og vært veldig kreativ.
Gringo har vokst mye, fra ca 2,1 kg da han kom, til 7 kg nå.
Det er lenge siden han vokste ut av 3-litersbollen vi brukte for å veie han på kjøkkenvekta
Hver dag har vært ny, og bydd på nye eventyr og oppdagelser.
Det har virkelig vært en fryd å bli kjent med deg Gringo. Sammen skal vi dra videre på oppdagelsesferd i livet, ett nytt år venter.
Gringo er en meget flott pus, med en super stamtavle. Han kunne nok ha sjarmert en dommer eller to på utstilling….
… men jeg er redd han ikke er helt der ennå.
Han vil nok mye heller ut i naturen, kose seg med en skikkelig rygg-crawl i mest mulig ruskete terreng, floke til pels og skitne til labber, enn å stå i en tørrsjamposky inne i et svett utstillingslokale med snerpete persere og andre jålebukker.
Livet er herlig!
Det ble urtebed i år også.
Kun gressløken «overlevde» vinteren, så de andre måtte byttes ut. Den ser litt stusselig ut den også, men den skal få en sjanse.
Det spirer og gror i blomsterbedet også.
En god varmeperiode hjalp på, men også regnet som kom etterpå.
Gringo er veldig nysgjerrig på vann.
Han liker ikke å være ute når det regner, men det å se på vann som renner og drypper er spennende. Hageslangen er digg. Da jager han vannstrålen, helt til han blir våt selv. Ting som flyter i vann er verdt å studere. Men bade vil han ikke. Mye vann med mye lyd, feks flomstor foss, er skremmende og nok til å få panikkanfall. Dusjen er best på avstand.
Apropos vann.
Dette er vann og såpekunst fra da jeg var i vaskemaskina med bilen min sist.
Er det godvær griller vi ute.
Og alt kan grilles.
Dette er rotgrønnsaker fra frysedisken, små fiskeboller og litt tomat og olivenolje. Og selvsagt masse urter fra urtehagen min.
Hverdagsmat med sommersmak.
Og er det helg disker man opp med litt hvitløk, chili, sjalottløk og hvitvin og damper blåskjell på grillen. Selvsagt med utvalgte urter fra bedet. Noen ganger duger loff som tilbehør, andre ganger drysser man litt olivenolje over søtpotetfries i en aluminiumsform og putter på grillen. Funker så utrolig godt for mine løker i alle fall.
Det har vært noen dager med mye varme. Gringo ønsker seg glidelås på pelskåpa si, men har funnet seg en fin plass her for å kjøle seg ned litt på men han venter på å få ønsket sitt oppfylt.
Men når kvelden kommer er det godt å krølle seg sammen i stolen ute. Da sitter vi sånn og koser oss til sola går ned
Vi liker å sitte og se inn i solnedgangen,
men noen ganger(veldig ofte faktisk) flyr det ei humle forbi, eller en veps leter etter ny bolig der oppe i takrenna.
Og det må en jo følge med på!
Og når man setter seg ned slik og har en stille stund, så får man jo sånn arbeidslyst.
Veggen til naboen måtte oljes på samme vis som resten av hans hus. Vi beisa vårt hus, mens han valgte å bruke samme type olje som huset opprinnelig var behandlet med.
Men fyttigrisen for et søl! Jeg trodde all oljen skulle renne av veggen igjen, det rant i flere dager etterpå. Det var ikke bare at det kom dråper fra kanten oppe ved takrenna, men det rant bokstavelig talt direkte av veggen, i store dammer. Noe så meningsløst.
Jeg er veldig glad vi valgte oljebeis på vårt hus.
Men når man først er igang så har det jo en tendens til å balle på seg.
Jeg oppdaga raskt at Drømmemannens tak-dekor(kebab-tak) måtte ned for at jeg skulle komme til og beise der jeg ville.
Og da jeg først hadde revet ned alle veg-pinnene, kom de ikke opp igjen for å si det sånn.
Rommet har vært tyngende mørkt, langt og smalt. Vi har plan om å sette opp en glass-skyvedør på enden, for å utvide sesongen der inne.
Nå hadde jeg muligheten til å lage en skikkelig sommerstue. Drømmemannen var bortreist og hadde ingen mulighet til å komme med innsigelser.
Så da dro jeg på Obs Bygg og kjøpte maling og malte likegodt hele innertaket hvitt (tidløs) med den tjukkeste malinga ever, utemaling. Den var tung å male med kan du si!
Heldigvis hadde jeg god hjelp og støtte av Gringo hele veien. Han vek aldri fra mors side, og passet på at mor tok gode pauser med skulderrulle innimellom
Men rommet ble totalforvandlet.
Det ble større, lysere og lettere.
Nå skal vi bare pynte opp med mer lys, noen planter, litt kurver og trekasser, et speil på veggen, og ny sofa.
Leter etter en brukt hjørnesofa av hyttetypen, med synlig treramme og trearmlener og tjukke gode puter i ullstoff. Helst i et lyst stoff, men kan også trekke om.
Drømmemannen ble litt oppgitt da han kom hjem, med tanke på hvor mye arbeid det var å montere de bambusmattene. Men det gikk veldig fort over, og han gledet seg også over hvor lyst det ble. (heldigvis)
Og dermed kunne vi gå tilbake til å nyte solnedganger, helt til neste prosjekt dukker opp i hodet mitt, eller Drømmemannens
Vi bestemte oss for å gå opp til Vassfjelltoppen, jeg og Drømmemannen.
Det er for galt å ikke bruke turområdene vi har rett utenfor døra. Gringo måtte bli hjemme, det hadde blitt for lang tur for hans del. Det er flott utsikt om du bare går litt oppi lia her også, fra benken ved Lomtjønna.
Det er veldig tungt og bratt å gå opp, men enda tyngre, vondere og brattere å gå ned.
Men tusen takk til dere som har lagt alle de brede, fine kloppene og bygd trappene opp til veien fra Kvål. Det gjør turen over myrområdene overkommelig. Her er det lagt ned stor innsats og mange arbeidstimer.
Gringo har fått seg ny sele. Den gamle hadde mange spenner som pelsen filtrerte seg inn i og den lugga nok litt. Nå er Gringo fornøyd med en mye bredere og mer polstrert sele, uten så mange spenner og klips. Vi tror også at den demper bråstopper mye bedre.
Og vi har kjøpt trille til Gringo.
Han skal jo være med på campingtur i sommer, og da hender det jo at vi spiser både lunsj og middag på uterestaurant.
Vi har sett at hunder får være med ved/under bordet, så da regner vi med at det samme gjelder for katt.
Så kan han sitte i vogna si, trygt skjermet og opp fra gulvet der hundene er,
i bordhøyde, ved siden av oss.
Vi testa vogna i dag, da Gringo var med på stranda for første gang.
Bølgene var veldig skremmende, og da var vogna god å ha å krype opp i.
Dessuten var den et utmerket skjul for de skumle måkene som fløy over oss.
Så, joda, trille var et godt kjøp.
Du verden for ei arbeidsøkt vi har hatt den siste halvannen uka!
Beiskosten min har virkelig fått kjørt seg, og er et godt bilde på hvordan vi føler oss nå.
Vi har beisa huset og alt det vi bygde i fjor.
Vi starta med veggen mot veien.
Hagleskurene gikk, men vi beisa på trass.
Jeg orka ikke gå og grue meg til denne jobben lenger, så vi tok sjansen på at veggen var tørr nok.
Og visst var veggen tørr. Knusktørr faktisk!
Skulle vært behandlet for mange år siden. Skikkelig solbrent og oppsprukket.
Gjett om panelet jubla da det endelig fikk fuktighetskrem og solbeskyttelse igjen.
Papphuset til Gringo beisa vi ikke da.
Lille babyen vår fikk ikke så mye oppmerksomhet under beiseperioden, og det har mor litt dårlig samvittighet for.
Men vi fikk kosa ekstra mye veldig tidlig på morgenkvisten vi da, fra kl 04.00 og utover. Skikkelig kosemose og hardkos. Ingen mulighet for å få sove til kl 8 når man har et understimulert barn i huset, med fri tilgang til soverommet vårt.
Men han er veldig god da.
Ryggen til mor har blitt en ny favorittplass
Og det er helt greit å få sitte på opp trappa også.
Avstigning høyre side på perrong spisebordet.
Så fikk vi endelig lånt oss en tilhengerlift.
Leide den likegodt hele langhelga, fra onsdag til tirsdag. Så fikk 2 av naboene lånt den også.
Jeg hadde aldri brukt lift før, så litt famling ble det i starten. Men etterhvert fant jeg utav det. Ikke vanskelig i det hele tatt, men mye mer vinglete enn jeg hadde sett for meg.
Jeg tror nok at vi leide en litt for liten lift.
Vi feilberegna litt med tanke på rekkevidde, for vi fikk ikke plassert den helt inntil veggen og brukte litt av lengden/høyden til liften for å komme borttil veggen.
Men ingen av oss har BE-lappen, så vi var avhengig av å låne en lift som ikke veide mer enn det vi fikk lov å kjøre på vanlig bil-lappen.
Så da ble det denne, som kunne løfte oss 9,7 meter opp.
Og dermed måtte vi strekke den ut maksimalt for å nå opp, og da ble den skikkelig vinglete.
Særlig under manøvrering. Jeg var nødt til å sette malebøtta ned på golvet i kurva når jeg skulle justere liften nedover, for da gjorde den et rykk på en halvmeter i gangen, og malebøtta hadde nok hoppet av kroken sin.
Fy flate så ekkelt det var!
Men selve beisinga gikk greit.
For å komme til høyest oppe i mønet måtte vi bruke forlengerskaft på kosten.
Lift er da altså ikke løsningen på alt.
Ikke enkelt å komme nærme nok.
Løsningen ble forlengerskaft fra lift, men også fra lita gardintrapp på toppen av trappa her. Aldri et alternativ å gi opp iallefall.
Fredag dro vi på Ekra og kjøpte hærlige sommerblomster.
Vi kjøper de samme artene som vi har god erfaring med fra før.
De skal helst blomstre hele sommeren, uten at de trenger noen avansert bearbeiding underveis, de skal bli store og bugnende og det skal se ut som vi er verdens beste gartnere.
Jo forresten, vi prøver noe nytt i denne kroken i år. Lavendel er alltid ryddig og velduftende vakkert. Men det nye er GRESS! De skal bli ca 1 meter høye, med en dusk på toppen. Tanken var at de skal danne en liten diskrè skjerm mot nabo-verandaen.
Gringo har fått beis på luftegården sin. Så går den også mer i ett med bakgrunnen.
Uten at det hjelper på hans lyst til å være der inne alene.
Han er muligens litt bortskjemt, og mjauer helt til vi kommer inn og setter oss der sammen med han. Det er altså ikke bra nok at vi sitter i hagemøblene på verandaen.
Det ble terassebeis i fargen Eventyr på trappa og omramminga rundt blomsterbedet. Huset er malt i Trebitt oljebeis farge Tjærebrun.
Og det ser ut som om det meste av det vi planta i fjor har overlevd vinteren, og strekker seg etter sol og varmt regn. Spennende å følge med.
Vi sier oss veldig fornøyd med jobben og resultatet. Selv om man blir sliten etter en slik økt, så er det godt å tenke på at en har gjort det sjøl. Det er godt gjennomført og vi har gjort det sammen. Og ikke minst, det vises så godt at man har beisa. Forskjellen er enorm.
17.mai kom, og endelig ble det god tid og masse oppmerksomhet til Gringo.
Med halen til værs satte vi kursen mot skogen.
Det er så digg å gå i skogen, og bare sniffe inn lukta av vår, høre på et massivt fuglekvitter og bare være.
Når øvre del av rygg kjennes ut som etter å ha gått Vasaloppet uten festesmøring (tror man bygger masse muskler med å beise et helt hus), så er det godt å slippe ned skuldrene og trekke pusten og finne roen i skogen.
Gringo har funnet ut at det ikke er stas med maur, men å jakte humle er topp.
Skal man gå tur på 17.mai må man pynte seg med 17.mai-sløyfe.
Kanskje det blir bunad til neste år…
Vi har såvidt starta på mai, det spire så smått i blomsterbedet, Gringo har fanga si første humle og Erna lover at vi skal få lov å være mer sosiale og kulturelle i sommer med Koronapass som billett ut av elendigheten.
Toillåtkjærringa er optimistisk.
Dette er faktisk noe av det beste med hele påska.
Å starte dagen med en kolibristang og en kopp kaffe.
Ja, for vi må starte der. Påska 21.
Det er faktisk så lenge siden Toillåtkjærringa la ut sitt siste innlegg på bloggen sin.
Jo, forresten, dette er en enda bedre påskegreie.
Å samle nærmeste familie på hytta og spille brettspill.
Det er toppen av koselig!
Gringo har også sine yndlingssyssler i påska. Her bløtlegger han en av lekene sine i vannskåla si. Hvilken grunn, og hvilke tanker som ligger bak, kan man jo spekulere på. Vi har flere ganger funnet ulike stoff-leker enten oppi vannskåla, eller gjennomvåte ved siden av.
Vi liker veldig godt å gå tur i skogen, sette oss ned og åpne alle sanser for å ta inn hele naturen.
Gringo er godt kamuflert mellom trestammene.
Tror vi nesten kan si han er bjørkefarget.
(i papirene står det red/silver smoke)
Gringo er god på å klatre, på tross av at har en ganske massiv og tung kropp.
Han er sterk og muskuløs, og bærer sine 7 kilo med eleganse og spenst.
1 meter fra nesetipp til haletupp.
Nok snø for denne gang!
Dessuten er jeg tissetrengt.
Å da må jeg hjem for å tisse i do-kassen min.
På stua har Gringo et stort klatrestativ, med utsikt!
Noen ganger er ikke klatrestativet høyt nok
Gringo er ikke alltid like komfortabel med at moren sniker seg med på bildene
Våren er her, og det er røytesesongen også.
Ser ut som om katta har gått i oppløsning på stuegolvet.
Gringo er en mild og rolig pusonge, som har blitt mer og mer kjelen og kosete.
Men han vet å si i fra når grensa er nådd.
Han liker ikke å bli forstyrra når han driver å vasker seg og steller pelsen for eksempel. Det er hans alenetid, som han trenger for å stresse ned og balansere sjela si. Om vi ignorerer ansiktsuttrykk, at han trekker seg unna kosen, og slår en kloløs labb på hånda vår, så reagerer han til slutt slik.
Med et lite varselsbitt.
Og det er helt greit og helt forståelig.
Vi respekterer selvsagt hans grenser og behov for alenetid, ser signalene tydelig lenge før det går så langt som dette og har heller ikke behov for å provosere fram slike handlinger.
Vi skiller tydelig mellom lek og alvor.
Han her inviterer til lek og moro.
Pappeske er digg. Mor har skjært ut døråpning og en liten vindusåpning. Inni venter Gringo på at noe lusker forbi, som kan jaktes på og overfalles.
Far kaller framlabben for Fangarmen.
Raskere enn lynet, en enorm rekkevidde og fenomenal gripeevne.
Gøy med strikketøy som går i oppløsning når man drar i tråden.
Men Gringo får aldri leke med ulltråd uten at vi ser på.
Vi er redd han svelger den og at den kan surre seg rundt noe i fordøyelsessystemet og skape trøbbel der.
Alt kan jaktes på
Kloa i favorittleken
Viktig med en liten tenkepause innimellom.
En ganske solid labb i Toillåtkjærringas hånd.
(Litjgutn er bare 10 måneder)
Vassfjellskogen våkner fra vinterdvalen, og det er sååå mye spennende å forske på her ute.
Nye dufter, masse forskjellig fuglekvitter, insekter, maur og alt mulig.
Vi gikk tur helt opp til høyspentlinja på lørdag. Gringo har aldri gått så langt før, og var sliten da vi kom fram. Men etter en liten matpause og en hvil i fanget var han klar for nye eventyr.
Her er han på humlejakt.
Humla var veldig slapp i utgangspunktet, og satte seg rett på snuten hans. Han fikk rista den av til slutt, uten å bli brent tror jeg. Men da han skulle ta på humla med labben, skvatt han til mange ganger, og måtte slikke seg på labben. Tenker det kjentes. Men ingen hevelser eller andre allergiske reaksjoner heldigvis.
Her har hakkespetten vært og hakket øye på den gamle stammen. Med en fargerik sopputvekst som nebb, ble dette en naturlig skapt totem-pel i min Sølvpilen-verden.
I morgen skal vi kjøpe beis og stige. Det er klart for vårens store prosjekt: beising av hus.
Ikkeno å vente med, bare få det gjort før man rekker å grue seg for mye. Håper på å få leie en lift også. Mest effektivt på store, høye vegger der stigen ikke vil stå støtt under.
Gringo ser etter skjæra mens han venter på neste tur i skogen
Påskelykke!
Rumpen godt plassert i sofan, hånda i skytteltrafikk mellom påskeegget og det store sluket, nyåpna hermetikk i glasset servert av Drømmemannen, og med en pus fylt til randen med frisk og solrik fjelluft snorkende på stolen under spisebordet. Lukten av lammekoteletter fra kjøkkenet, og lovnader om en runde brettspill etter dessert.
Jeg sender varme tanker og gode klemmer til verdens beste pappa, som fyller utenkelige 85 år i dag, 29.mars.
Gratulerer!
Frisk, sterk og rask i både hode og kropp. Håper jeg har fått noe av de genene.
Når vi snakker om gener…
Når villdyret våkner… Gringo har nok rovdyrgenet intakt. Ser mer ut som om det har vært en tiger oppe på stua og forsynt seg av kattegodisen.
ADVARSEL! Svensk racer-elg observert i Trøndelag. Har trolig rømt fra massiv etterlysningskampanje langs hver en vei i Sverige. (se etterlyst-plakat under)
Viltnemnda ber bilister være varsomme og ikke prøve å treffe elgen, men heller varsle lensmann
Må ikke forveksles med den norske rusleelgen.(se etterlyst-plakat under)
Vi var en tur på Oppdal for 14 dager siden også, for å øve til påske.
Gringo bruker ikke å ligge i senga på hytta, men har nok litt dårlig samvittighet for det. Derfor kom han med fisken sin og la den på puta mi som trøst.
Det var jo helt nydelig vær. Vindstille, mildt og knallsol hele lørdagen.
Klart vi måtte ut og gå en tur. Ikke så langt tur, men vi var ute hele dagen. Hadde med mat og drikke og sitteunderlag.
Gringo ble underholdt av ekorn, hakkespett og masse småfugl.
Ikke rart at han sov seg gjennom hele lørdagskvelden, helt utslitt.
Gringo hjalp til med å pakke ut etter hyttehelg. Strikkeposen har fått en alternativ åpning i løpet av natta.
Ny liggeplass for natta. Full oversikt men likevel godt gjemt inne i klesskapet til mor.
Lille babyen vår begynner å bli stor. Han veier straks 6,5 kilo.
Det merkes godt når jeg skal bære han i armene mine. Særlig når jeg skal gå i dyp snø, og prøve å holde balansen samtidig som jeg har hendene fulle.
Så vi måtte tenke ut noe smart for å bære han i.
Ryggsekken vi kjøpte for å bære han i var blitt for liten, og kunne heller ikke brukes åpen.
Så da fant vi en gammel, sliten tursekk, og fikk hengt den på maven. Det var både brystreim og magebelte på den så selene holdt seg godt bak på ryggen.
Heldigvis syns Gringo også at dette var ei god løsning.
På hytta på Røros er det mye spennende.
Gringo har aldri sett en klokke med sekundviser på før. Snakk om å følge med på klokka!
Deilig sol i hytteveggen på Røros. Gringo poserer villig for fotografene.
Mamma og pappa er endelig full-vaksinert, så vi tok sjansen på et lite besøk på hytta.
Gringo er ikke veldig glad i å kjøre bil, men vi tror det går bedre for hver gang. Han bruker både buret sitt, og sitter i baksetet fastspent i bilsele.
Jeg sitter i baksetet sammen med han for at skal føle seg så trygg som mulig.
Denne påska har vi kjørt mye bil allerede. Først fra Melhus til Røros, så fra Røros til Oppdal, via Folldal. Når vi kommer fram og Gringo går ut av bilen, er halen rett til værs og hele bilturen glemt.
I dag har vi også vært ute hele dagen. 10 varmegrader og sol.
Vi gikk opp dit vi var for 14 dager siden.
Nå har det forsvunnet mye snø, så vi satt på barmark.
Gringo var fullt opptatt med å fange fluer og å tråkke på små edderkopper.
Det var deilig å slappe av sånn i sola. Turen må ikke være så lang alltid, men er det godt vær må den vare lenge.
Føler virkelig ikke for noe som helst slags oppsummering av korona-året som har gått.
I morgen er det ett år siden Norge stengte ned.
Dagen da Erna og Bent fylte oss med kampvilje og dugnasånd.
Siden den gang har vi bitt tennene sammen og gjort alt i vår makt for å ikke smitte noen. For å bekjempe svineriet.
Jeg er ikke klar for å ta opptelling av hva jeg har ofret, hva jeg har mistet, ennå.
Jeg er fremdeles i kampmodus, og trenger motivasjon til å fortsette med det.
Det jeg slett ikke trenger er noen som forteller meg hvor tiltakstrøtte vi er. At alle har gått lei, og at vi er i ferd med å drite i hele greia.
Nei, gi meg Filmavisen tilbake, der heltemot og kamp blir hedret, med heftig pianoharving og korpsmusikk i bakgrunnen.
Jeg trenger å se hva vi har vunnet, hvilke seire vi har tatt.
Ikke demotiver meg med fest og fyll og 180 nærkontakter, eller snikturer over svenskegrensa for å kjøpe tobakk og fläsk.
La oss få et Norge Rundt med innslag om hvor kreative folk har vært for å ta vare på hverandre men likevel beholdt metern.
Jeg trenger god, gammeldags, ensidig krigspropaganda.
En heltedyrkelse av helsepersonell og renholdere. Alle de som står som frontsoldater og kjemper mot dritten hver dag.
Forskere som gjør grensesprengende medisinske oppdagelser og finner stadig nye og bedre måter å bekjempe pandemien på.
Smittesporerne som utfører århundrets etterforskningsjobb.
Ledere som står som klipper og samler oss og gjør oss trygge.
Gi meg beste-fall scenarioer og positive spådommer.
La meg få beholde troen på det gode, at «Alt blir bra»
Jeg må blåholde på min motivasjon, mitt overlevelsesinstinkt for å komme helt i mål i dette.
For vi kan ikke gi oss nå! Nå som seieren er nær.
Takk!
Gringo er konge over Vassfjellskogens største maurtue.
Iallefall helt til Dronningen og hennes soldater våkner igjen.
Det blir spennende med et besøk hit igjen når det blir mer vår og varmere i været.
20 minusgrader ble til 5 varme, og vipps var snøen borte. Vi fikk en deilig vårfornemmelse her ute i skogen.
Ååååå så mye fuglekvitter. Se alle de småfuglene da!
Deilig å trampe rundt i den myke mosen, etter å ha gått barføtt i all den iskalde, harde snøen
Der var den der skjæra igjen gitt. Litt skummel lyd i den.
Når snøen forsvinner, dukker det opp så mye spennende.
Her er det bladet fra i høst, som fløy avgårde i vinden. Endelig fikk jeg fanga det!
Tror sannelig jeg spiser opp det, selv om det var litt beskt i smak.
Litt fiber i kosten vettu.
Hvor er fisken?
Det er den nye leken hjemme hos oss.
Den flate, blå filtfisken Gringo fikk i julegave ble raskt en favoritt. Den bæres rundt i huset, og dukker opp på de utroligste steder.
Når vi har besøk hender det Gringo kommer med fisken, og legger den foran føttene på en utvalgt gjest. Vi er ikke sikker på om han skal vise den fram, eller om han vil vi skal leke med den, eller om vi skal få den i gave.
Men han er veldig stolt av den blå fisken sin i alle fall.
Å det er så digg å mjaue med fisken i munnen, for da blir lyden helt annerledes. Mye dypere og mer volum.
Han har fått noen turer opp og ned trappa den fisken.
I det siste har han begynt å «gjemme» den. Under dyna vår, i klesskapet mitt, i sko, og nå i blomsterkrukka.
Kanskje han vil vi skal være med å gjemme den også?
Så ble det snø igjen da, og skikkelig sur vind.
Heldigvis fikk jeg strikka ferdig Setesdalsgenseren.
Gleden var stor da jeg fikk Gringo til å gå med den (det hadde jeg ikke trodd)
Kanskje ikke helt komfortabel med å ha på klær, men den varmer.
Alt kler den smukke, eller?
Mars måned farger jeg rød.
Rødt som blodet som strømmer igjennom kroppen, som kampviljen, og som våre bankende hjerter for hverandre.
Alt blir bra!
«Rødt har den lengste bølgelengden, fiolett den korteste. Lysbølgene er i seg selv uten farge. Fargen oppstår ved et samspill mellom øyet og hjernen. Når lyset treffer en gjenstand, absorberes seks av bølgelengdene, mens den syvende reflekteres»
fra Arbeidsmiljøsenteret, Fakta om farger
Dermed måtte den korteste måneden få den korteste fargen, fiolett.
(jeg starta jo i januar å male månedene i passende farger.)
Enn det, at denne vakre Greinkøllesoppen kan du finne mellom Mulberget og Apotekerberget på Byneset. Og visste du forresten at der, rett i nærheten finner du Apoteket naturreservat.
Sånn går det når men «googler» fiolett, den korteste fargen.
Adresseavisens korte overskrifter setter i alle fall fantasien i sving.
Med tanker om en mye mer koselig trilletur i byens gater enn det som var realiteten antagelig.
I år er februar så kort at de har slått sammen flere festdager i en.
Vi rakk heldigvis en herlig skogstur, på valentinsdagen/morsdagen/fastelavenssøndagen, akkurat da 20 minus ble til 5, og rett før vindstille ble til snøfokk og sur vind.
Drømmemannen var i det romantiske hjørnet, og stekte nydelige vaffelhjerter da vi kom hjem.
Derimot har jeg ikke rukket å bli ferdig med Setesdalskofta til Gringo mens det ennå var isende kaldt og stort behov for den. Men det blir sikkert kaldt igjen.
Dessuten blir den fin til påske, når vi skal gå på skitur på Oppdal.
Gringo gleder seg veldig til å ta i bruk den nye kofta.
Han skal bare fange den lille blomsterflua som var her i sta, først.
Min kjære barnomsbestevenninne Laila Johanne Ressem-Overrein har funnet den 25.timen i døgnet og den ekstra dagen i februar, så hun har hatt tid til å rote frem gamle bilder fra våre gyldne dager.
Denne «snap’en» fikk jeg tilsendt her en dag.
Jeg våger å påstå at vi begge ser bedre ut på håret i dag enn den gang. (tror kanskje pappa forsøkte å hinte litt om det den gangen også, at frisyren ikke var helt bra)
Sånn sover vi.
Mye nærhet, trygghet og varme her altså.
Koooos!
Men når jeg ser på bildet, så ser jeg hvor stor lillegullet har blitt.
Han fyller jo hele puta, og er større enn hodet mitt!
Gringo syns vi sover for lenge i helgene, og vet å si i fra om at det er på tide å stå opp.
Men når vi har fått øyne, så haster det plutselig ikke så mye lenger.
Da har Gringo funnet ut at det er kos å ligge lenge i senga, alle sammen.
Så lenge han kan være midtpunkt.
Gringo virker litt fjern og tankefull for tiden.
Vi har faktisk vært litt bekymret.
Det virker som om han holder utkikk etter noe.
Noe som er mer interessant enn oss.
Jo visst, han har fått mer besøk av sin nye venninne.
Oppdaga det en morgen jeg skulle dra på jobb.
Nede i gangen satt Gringo og prata livlig med den søte nabokatta.
Gutten er forelska!
Jeg lover å ikke fortelle henne at Gringo alltid prater med seg selv når han går på do, i alle fall ikke ennå.
Om jeg skal beskrive måneden januar 2021 som en farge, så blir den blå.
Lys som snøen, iskald som 18 minusgrader.
Ton-i-ton med engangs munnbind og Bent Høies dressjakke.
Blå som det urolige lyset inne i folks stuer når NRK har ekstra nyhetssending om leirras, hyttebrann, snøskred, leteaksjoner etter savnede i fjellet og menn som går gjennom isen og drukner.
Januar.
Måneden med forventninger og gode forsetter.
Blå som i logoen på treningssenteret.
Starten på et nytt år med nye muligheter og blanke ark.
Hm… Den nye arbeidsplassen min har bare hvit, knallgrønn og svart i logoen sin…
Jaja…
Straks banker februar på døra.
Skal tro hvilken farge den kommer i.
Gringo syns januar er en fin måned å potte om stueplantene i.
Det er godt å få hjelp med oppryddinga etterpå i alle fall.
Stadig nye soveplasser,….og nye venner
Det blir veeeeldig kjedelig å være så mye inne altså, men potene blir så altfor kalde ute i snøen når det er 10 minusgrader.
Kun korte turer ute for å se på barna som leker på skøyteisen og hundene som går tur forbi med blåfrosne eiere.
Heldigvis kom søndag med mildvær og vindstille. Perfekt for en sniffe-tur i skogen.
Godt for både to- og firbente.
Vi har en fast runde vi bruker å gå, slik at Gringo skal kjenne seg igjen og føle seg trygg på omgivelsene etterhvert.
Denne gangen slo vi alle rekorder og holdt lett trav igjennom hele turen.
Nesten.
Vi måtte jo stoppe og lukte på noen spor, klatre litt i trær, leke med noen kvister og smake på strå.
Godfølelsen etter man har vært ute på tur i skogen.
Denne siden bruker "kjeks". Ved å fortsette å bruke dette nettstedet, godtar du vår bruk av "kjeks".
