Hallo der!

Er litt uklar her, men det hadde du også vært om du kom ut fra vaskemaskintrommelen…

Jula kom….og dro.
Mye har skjedd og tiden flyr.
Godt å sette seg ned litt og se på bilder fra den siste måneden, slik at en kan kose seg med det enda en gang.
I eget tempo.

Har litt «dilla» på sopp. Syns fluesopp er sååå vakkert! Klarer ikke å la være å kjøpe nye sopper hvert år. Disse er kjøpt på Ekra gartneri til jula 2019. Mer skal det ikke til for å lage julestemning.

Enn at det kom snø til julaften! Akkurat passe mye.
Gringo liker å leke i snøen, helt til potene blir for kalde eller pelsen blir full av snøballer.
Da er det godt å komme inn igjen og plante rumpen godt ned på varmekablene i gangen.
Ser ut som hele katta har smelta, ligger en stor vanndam etter ham på golvet.

Julaften ble akkurat så koselig og spennende som vi hadde håpet.
God mat, våre aller nærmeste rundt oss (på minst 1 meter godt spritet avstand), julekaker, julegaver og hyggelig, avslappet stemning.
Gringo fikk flest gaver, og brukte litt tid på å fordøye det hele.

Gringo ble 6 måneder på julaften.
Han som liker aller best å være med oss overalt, har funnet seg et eget lite krypinn, en hybel, inne i garderoben i yttergangen.
Han følte vel seg klar for å flytte for seg selv, og klarte omsider, etter mange forsøk, å åpne skyvedøra.
Så nå sitter han der inne og roper etter oss som er oppe på stua, for han vil da ha besøk og selskap på hybeln.

Nyttårshelga flykta vi til hytta på Oppdal for å unngå fyrverkeriet hjemme.
Men her var det minst like mye bråk og blink.
Gringo syns det ble for mye og ble bare mer og mer bratt i ryggen, før han gjemte seg under sofaen til det hele var over.

Gringo tar hevn!
Etter alt bråket ute, tar Gringo grep og blir ganske skremmende selv.
Digg å ligge i trappa, se skummel ut og daske menneskene i hodet mens de brygger seg kaffe rett under der.
Uhu!

Vel hjemme etter en noe avkortet hyttehelg, reiste Drømmemannen på jobbreise.
Jeg følte for å rydde ut jula for denne gang, og fikk heldigvis god hjelp av Gringo.
Som dere ser på det nederste bildet, hadde vi pyntet bare øverste halvdel av juletreet. Heldigvis var all juletrepynt uknuselig, for i løpet av jula hadde Gringo vokst seg laaaaaang. Og ikke minst, blitt veldig bevisst den nye rekkevidden sin. Så det gikk veldig raskt å få plukka ned de nederste kulene kan du si.
I linken under kan du se en video av Gringo som plukker kuler:
https://www.instagram.com/p/CJoD17yFPhl/

Noen ganger er det bare godt å krølle seg sammen som en pelsball, snu hodet oppned og la den ene hjørnetanna komme såvidt til syne. Som en liten påminnelse om at dette ikke bare er myk pels, men også et lite rovdyr.

Det ble en kald start på det nye året.
Veldig vakkert, men bitende kaldt.
Tenk å gå barfot i alle disse iskrystallene!
Men det måtte prøves, og vi har vært ute en kort tur hver dag.
Gringo liker å ha kontrollen på det som skjer ute også, han må sniffe inn eventuelle nye dufter og hente inn info.
Det er mulig nabokatta har vært her siden sist.

Og endelig kom han opp i fanget mitt og la seg. Sååå koselig. Første gang.

Noen ganger ligger han bare der med åpen munn og stirrer på meg. Det ser ut som om han skal til å spørre om noe, men det kommer ingen ord. Bare et langtrukkent sukk innimellom, når det blir uutholdelig kjedelig.

Gringo liker å sitte å se ut vinduet nede i gangen.
Ofte ser han sitt eget speilbilde, og da hender det han later som om det er en annen katt han ser og blir litt gira og tullete.
Denne morgenen tok det derfor litt tid før han forsto at det ikke var et speilbilde av seg selv han så, men nabokatta som sto kliss inntil vinduet på utsida og stirret inn.
Gjett om ryggen ble krom og bustete da det gikk opp for ham.

Når været er så kaldt og tørt blir katta helt elektrisk. Pelsen klistrer seg til kroppen, øreduskene strutter og enhver kontakt starter med et gnist og en smell.

Jepp, det går sånn akkurat å skvise seg innunder her ennå. Snart for stor til dette. Mor sier jeg ser ut som en støvmopp når jeg kommer ut herfra.

Så ble det en sånn vest da vettu.
Skulle egentlig ikke ha en sånn som alle har, men klarte ikke å motstå fristelsen da jeg passerte alt det deilige garnet med de lekre fargene.
Gikk raskt å strikke da, med dobbelt garn og pinne nr 10
God og varm i børstet alpakka.
Så trenger jeg ikke å stryke hele skjorta (bare ermene og kragen) når jeg har denne utenpå.
Det var bare det at det var en annen like fin farge også, å så klarte jeg ikke å velge, å så tenkte jeg at jeg skulle kanskje hatt en vest til som matchet den blå skjorta også….ja så kjøpte jeg det garnet også da…og nå som jeg har strikka en, så går det enda raskere med den andre. Helt utrolig fin blåfarge altså…

Godt å sitte på mors hjemmehekla ullpledd når man er ute i luftegården i -8 grader.

Fredag ble jeg oppringt av regionsjefen for Wright trafikkskole.
Han lurte på om jeg ville komme på jobb som kundekonsulent på mandag. Deres kundekonsulent på Tiller og Orkanger hadde blitt sykemeldt, og de trengte en vikar på ubestemt tid.
Gjett om jeg sa ja da!
Det startet egentlig med at jeg var i et jobbintervju på Stjørdal for samme firma og stilling rett før jul. Dette var via Bjørg Fjell bemanning og Rina Wold der.
(tusen takk Rina!)
Den jobben var det en som bodde på Stjørdal som fikk, men de ba om å få beholde meg på lista si i tilfelle det skulle dukke opp noe i Trondheim/Tiller.
Og plutselig gjorde det det da vettu!
Enn det da, plutselig har jeg jobb!
Har vært på opplæring i 3 dager nå, og det virker som arbeidshverdagen blir innholdsrik og spennende.
Å så har jeg fått så mange supertrivelige kolleger.
Jippppiiiiii!!!
Bobleskål!

Ny hybel?

23. desember 2020

7 sorter til jul

1. Tomtebrygg (Tomtn-øl)

Nå sjer det så mye merkelige greier her altså.

Selvfølgelig blir sju slag med julebakst altfor mye, og vi har alltid igjen tørre kjeks laaangt utover nyåret (til påske). Trikset er jo å be alle man kjenner på besøk igjennom romjula, og true brødbakst på alle og enhver. Ta med julebakst på kurvfester og sammenkomster i friluft.
Men i år tror jeg vi blir brennende inne med mengder av julekjeks. Vi skal ikke omgås så mange. Ingen gedigne juleselskap med fråtsing i kakeboksen denne julen.
Hærlighet, vi kommer trillende ut av jula og inn i 2021.
For det har aldri vært et alternativ å redusere hverken antall sorter julebakst eller mengden av hver sort.
Tradisjon heter det, og den er spesielt viktig denne jula når alt det andre er skummelt, truende og usikkert.
Derfor tviholder jeg på mine 7, i samme kvanta som tidligere år.
Som nevnt i forrige blogginnlegg har jeg jo allerede bakt Engelsk Fruktkake dynka i rom og Havreflarn. Så med Tomtebrygget er vi dermed oppe i 3 slag.

4. Franske Macroner med limekrem

Et litt friskt/syrlig innslag på kakefatet, i mellom all søtt og tørt

Slettes ikke lik Pascals macroner, men hvorfor må de være det?

5. Sara Bernhard med Tia Maria-sjokoladekrem

Alltid så «uheldig» og mister litt sjokolade/kakao-likør i kremen. Heldigvis blir de gode likevel.

A-ha! Her kan man jo drikke rent og rennende vann.

Stadig noe nytt som skal utforskes. Vasken på badet ble plutselig veldig interessant, og grundige undersøkelser ble satt i gang.
Våte potespor overalt!

6, 7 og 8. Serinakaker, Silkekaker/sjakkruter og Kolakaker (hæ?…det ble jo åtte slag!)

Ja-ja, sju slag utenom tomtebrygget da.. (har telt så mange ganger, og kommet til sju slag… skal tro hvor det gikk galt?)
Heldigvis har jeg fått god hjelp av Gringo som har holdt meg med selskap under all bakinga. Jeg er sikker på at han hele tiden har holdt tellinga og den fulle oversikten i allefall.

Forrige mandag var Gringo til dyrlegen og ble kasterert.
Alt gikk veldig bra. Gringo var hjemme igjen etter 3 timer.
Ingen sting og ingen krage. Kun 1 tablett smertestillende i fire dager.

Samme kveld var Gringo frisk og rask, og i full gang med å lære seg og hekle.
Operasjon og dyrlege glemt.
Første gang han ligger så lenge i fanget faktisk…men propell!
De klørne er jammen meg sylskarpe, jeg ser ikke ut på magen og lårene etter denne noe ville hekleopplevelsen.

Gringo hjelper alltid til.
Samme hva vi holder på med, er han der og undersøker og vil gjerne ha en labb med i laget.
Som da vi dro fram all julepynten fra loftet for å pynte til jul.
Det var mye glitter og stas altså.
Ps! det står ingen nisse inne i «Gringos boks» på veggen over tv.

Det blir tid for lek og moro innimellom også.
Far og Gringo leker mye gjemsel med hverandre, og sniker seg opp mot hverandre rundt hjørner osv. Gringo er superlur og nesten lydløs, så det er nok far som oftest blir skremt.

Siste søndag før julaften har vi som tradisjon å møtes i skogen til min bror Halgeir for å fange juletre. Det er så koselig!
Det vokser nok ingen Disney-juletre i skogen her, men juletrærne er friske og naturlig pene. Dessuten blir de enda vakrere når man har saget dem ned selv.
I år tok vi kaffe og julebrød ute på hyttetunet med tilbørlig avstand, tidligere år har vi samlet oss inne i grillhytta for grilling av pølse osv.
Været var mildt og nydelig så det gikk veldig bra.
Ingen snø dessverre, men denne tradisjonen gir så mye julestemning likevel.
I år var det jo ekstra koselig, ettersom vi ikke har møttes så ofte.
Vi setter sånn pris på å få være med.

Gringo fikk ikke være med på juletre-fanging i skogen, og er nok litt fornærmet for det.
Har prøvd å forklart at det var langt å gå, og at det var med en stor og svart hund (Max) som kanskje var litt skummel, men….
Det var heldigvis glemt da vi tok turen ut for å fange løv i vinden

Selvfølgelig skal Gringo hjelpe til når vi pakker inn julegaver.
Det var sånn stas med tomme esker, papir, bånd med krøller, klipping, teiping og knyting. Han er grønn på det ene øret ennå etter han hjalp meg med å skrive på til-og-fra lapper med grønn gele-penn.

Vi tok inn juletreet i går kveld.
Det står på en ganske stødig juletrefot, og vi har festa treet med snor i dørhåndtaket på verandadøra bak.
Gringo har gjort seg kjent med treet, og snart spist opp ytterste delen av den nederste greina som dekker for utsikten hans i vinduet.
Han elsker å være i skogen, men syns det er merkelig at skogen har kommet innendørs.
Juletrekulene jeg har arvet fra bestemor og oldemor blir ikke hengt på treet, men lagt i ei pen skål inne i glass-skapet på stua.
Satser på uknuselig juletrepynt i år.
Vi gleder oss til jul.

11. desember 202011. desember 2020

13 dager til julaften

Havreflarn som ikke fikk plass i kakeboksen.

I dag er det faktisk like mange dager fram til julaften som det er dager fra julaften til dagen da jula skal «kastes ut» (13-dag jul).
Nok en gang konstaterer vi at tiden flyr.
Det gjelder å ha litt forskjellige gjøremål hver dag for å skille dagene fra hverandre. En bitteliten ting å glede seg over, hver dag, ellers blir ukene som en grå grøt når man tenker tilbake.
Kanskje det er lurt å unne seg fem minutter og tenke over dagens små og store suksesser, klappe seg selv på skuldra og si «vel utført!» Det trenger ikke å være så store bragder, små museskritt i riktig retning fører deg til målet til slutt de også.

Hæ??…nei, jeg bare sitter her og studerer bardekorasjonen din jeg…

Vi har tatt i bruk julekoppene i dag.
Kaffen smaker litt mer jul, og skal man smake på julebrødene er kaffe i julekopp påkrevet.
Og når snøen uteblir og ikke gir oss julestemning, må man bare ta ansvar sjøl
Juleforberedelsene er altså godt i gang her i huset.
Gringo er ikke alltid fornøyd med mors første utkast, så han tar jobben med å re-designe enkelte av dekorasjonene.

Juleforberedelser er så mangt.
Noen har godt innarbeidede tradisjoner som går langt tilbake i tid, men andre står i startgropa på voksenlivet og skal lage seg sine egne juletradisjoner.
Det er moro og veldig koselig å få lov å være med på shopping, og komme med noen gode råd når datteren min, Heidi og hennes samboer, Kristian skal lage julestemning i sitt hjem.
De er stilsikre og vet hva de liker og ikke, så der er det nok jeg som lærer noe.
Det er mer det praktiske om hva som trengs som jeg kan bidra med. «Har dere juletrefot, teppe under treet, stjerne, juletrelys?» Og små lure triks som:»Kjøp pakker med billige juletrekuler første året, slik at dere har noe å henge på treet. Så kan dere bytte ut en etter en, med dyre og fine kuler etterhvert som dere har råd til å kjøpe dem»

Hjemme hos oss er det Gringo som «styler» interiøret.
Han mener den vakreste pynten er ham selv, og erstatter stadig mors pyntegjenstander.
Her om dagen klarte han å skvise seg ned bak den brune fuglen inne i en bokshylle på tv-veggen. Før jeg rakk bort til hylla, ga Gringo fuglen en siste dytt over kanten.
Det ble hakk i tv-benken under, og fuglen amputerte nebbet.

Drømmemannen og Toillåtkjærringa vet å kose seg.
Rakfisk er topp kosemat, og vi jobber oss igjennom årets utvalg stadig på jakt etter den ultimate smaken og riktige konsistensen.
Den skal smake så godt lagret rakfisk at man må ha akevitt ved siden av, og med en smørbar konsistens.

Gringo har verdens beste storesøster, som har tålmodighet til å være med og gå tur i skogen.
Turene tar som regel lang tid, Gringo elsker å utforske alt på tur til skogen og inne i skogen. Det skal luktes på, føles på, flyttes på og observeres. Det er ikke som å gå med hund i bånd, ingenting sjer på vår kommando. Det er Gringo som bestemmer tempo og delvis retning, og han nekter å bli båret. Han skal gå selv!
Men det er veldig stas å være i skogen da.

Det er viktig å følge med vekta på en kattunge i vekst.
Men nå har veie-bollen, som rommer 3,5 liter, blitt litt liten.
Gringo mener han fremdeles får plass, iallefall om han løfter opp den ene bakfoten.
Fem og en halv måned (24 uker) og 4,9 kg
På mandag skal Gringo til dyrlegen. Der skal han ta en kjapp helsesjekk, og kastereres.
Det er et krav fra oppdretter at dette skal skje ved ca 6 mnd.
Og anbefalt for å slippe at han begynner å markere/tisse, få sterk lukt av urin og selvfølgelig unngå at han parer seg med nabokatta.

-Husker dere vi var ute i skogen og plukket kongler, og tørka dem i stekeovnen da vi kom hjem?
Nå har vi laget krans.
Kjøpte en halmkrans for å feste konglene på. Tenkte at da var det ikke så farlig om konglene ikke dekket helt, litt halm synlig er bare fint.
Hadde planer om å feste konglene med tynn ståltråd, men det ble for vanskelig. Tror tråden ble for tykk og stiv, så jeg fikk ikke gjort med den som jeg ville.
Men limpistol var helt topp.
Sånn bortsett fra at jeg brente fingrene mine et par ganger, og klarte å lime fast hele kransen til arbeidsbordet.
Det gikk med mye lim.
Passet godt på så ikke Gringo kom i kontakt med limpistolen iallefall.
For han ville også være med på juleverksted.
Han digger kongler, og fikk plukke seg ut en som han tok med på golvet for å leke med.
Pynta kransen med noen kanelstenger og litt stjerneanis. Lukter sååå godt jul.
En liten juleelg fikk sitte i midten.

I dag har jeg laget min julefavoritt: Engelsk fruktkake. Den inneholder alt som er godt og minner om jul, og dynkes med rom mange ganger før den serveres. Skal stå i kjøleskapet og trekke fram til jul(egentlig 3 uker). Bruker å dekke den med marsipan, og pynte med litt julestas før servering.
Denne må dere prøve.

Oppskrifta på Engelsk jule/fruktkake:

Dag 1.
5 dl rosiner
1 dl tørkede aprikoser
1 dl brun rom
Kutt aprikoser i små terninger og bland med rosinene. Hell over rom og la det stå i ett døgn. Vend/rør av og til
Dag 2.
180 g mykt smør
180 g brunt sukker
3 mellomstore egg
220 g hvetemel
1 ts ekte vaniljesukker
1 ts bakepulver
1/2 ts malt nellik
1/2 ts malt muskat
1/2 ts malt kanel
10 stk røde cocktailbær
1 dl pistasjenøtter u/skall
Rom til dynking(rikelig)
Pisk smør og sukker luftig. Tilsett vaniljesukker, og pisk inn ett og ett egg.
Sikt mel, bakepulver og krydder i en bolle. Grovhakk pistasjenøtter og cocktailbær.
Bland frukt og nøtter(husk rosinene og aprikosene i rom) inn i melet, og bland det hele inn i smørblandingen.
Hell røren i formen og trykk den jevnt utover.
Stek kaken på nederste rille, 150 grader i ca 1+ 1/2 time. Dekk til kaken med alufolie etter 1 time slik at den ikke blir for brun.
Dynk den nystekte kaken med rom og avkjøl i formen.
Ta kaken ut av formen, pakk den godt inn og oppbevar kjølig. Bedre etter noen uker med modning i kjøleskapet. Dynk gjerne mer.
Serveres i tynne skiver.
Tips: Pensle kaken med et tynt lag med aprikos/appelsinmarmelade og kle den med marsipan.

30. november 202030. november 2020

Det er en tid for alt

Det har vært en trist og tung tid.
Vår kjære Svartfot er borte, og vi savner ham så.

Men tiden var kommet for å sette en strek.
Han var 14 år og hadde gjennomgått en stor kreftoperasjon for et par år siden. I tillegg fikk han en vond og uhelbredelig tannsykdom der han var nødt til å trekke tenner med jevne mellomrom.
Katter lever godt selv om de har trukket mange tenner, men hver gang må pus i full narkose og det tar på en så voksen katt.
Så når Svartfot nå ble syk med diare og oppkast, og antagelig lymfekreft i tarmsystemet bestemte vi oss at han skulle få slippe mer narkose og medisinering.
En ny omgang med tanntrekking sto også for tur, han hadde muligens ubehag i munnen allerede.
Utelivet var heller ikke som før.
Svartfot har alltid vært inne på natta, fra kl 17 og til morgenen da vi dro på jobb. Dermed unngikk han alle slåsskamper med andre nattpuser, rev og grevling.
Det Svartfot før opplevde som sitt katteparadis hadde blitt utrygt.
Med fler og fler besøk av løshunder på dagtid inne på territoriet ble de daglige, faste turene rundt om på gården mer og mer utrivelig. Han vegret seg for å gå ut, og var stadig på vakt.
Mulig følte han at han var mer sårbar enn før.

Vi så det i øynene hans at han var sliten, og hadde mistet den friske livsgnisten.
Han ba oss om å få slippe.
Det var det beste vi kunne gjøre.
Sterke, flotte, sære og gode pusen vår.

14 gode år fikk vi sammen med deg Svartfot, og vi er så utrolig takknemlig for alle flotte minner. Vi glemmer deg aldri!
Nå er det tid for å gå videre i livet.
Selv om savnet er dypt og sårt, må vi manne oss opp og være på plass for våre kjære som trenger oss nå.
Med Svartfot i våre hjerter gir vi litt ekstra kos og omsorg til våre nærmeste.
Vi har så mye å glede oss over, og å se fram imot.

Han her har blitt 5 måneder(24.november) og trenger vår fulle oppmerksomhet.
Da mor bare satt og var så lei seg, gikk Gringo også inn i en slags depresjon.
Han var skikkelig utafor en hel dag.
Det ble nok en liten vekker for min del.
Han fortjener vårt beste.

Foto lånt av Heidi Bøgeberg Esp
https://www.instagram.com/heidi_esp

26.november fylte denne unge damen 21 år
Min kjære datter og store stolthet.

Det er hun som har vært Svartfots hovedomsorgsperson årene etter jeg flytta.
Heldigvis har hun fått god hjelp fra sin samboer Kristian.
Mamma og pappa i hovedetasjen har også stilt opp med mye god pleie og pass i alle år.
Svartfot har hatt det helt supert, og det er godt å tenke på at han har vært i de beste og tryggeste hender.
Det er nok Heidi som kjenner mest på tomheten og savnet etter Svartfot, og merker det mest i det daglige.
Ingen pus som maser om mat om morgenen lenger, ingen som kommer med halen til værs og møter henne når hun kommer hjem fra jobb, ingen snorking fra kattesenga. Stanginga som var typisk Svartfotkos, full kraft mot panne eller nesebeinet så man nesten så stjerner. All pratinga og mjauinga er borte, nå er det bare stille.
Jeg vet det er tøft, men vi har hverandre.
Vi må videre.
Etterhvert blir det lettere,
og til slutt vil vi smile og bli varm i hjertet vårt når vi minnes Svartfot.

Midt i alt det triste og sørgelige kom jeg hjem og fant en pose på døra.
Til Kristin, Fra Snefrid sto det på lappen.
Opp av posen stakk en lue, og da jeg kikket nedi fant jeg den grommeste nissen.
Sååå fin da vettu. Flinke og kreative Snefrid Ressem.
Du aner ikke hvor koselig det var å få den nissen, akkurat da, sånn helt uventa.
Skulle bare ønske jeg hadde vært hjemme da den ble levert, så jeg kunne bedt inn på kaffe.
Gringo synes også den var veldig flott, så nå har Nissefar fått en sikker plass oppe på ei hylle i stua.
Tusen hjertelig takk Snefrid!

Gringo elsker å stå i vinduet å se etter småfuglene som flyr til og fra fuglebrettet. Han smattrer med underkjeven og er helt fokusert på kyllingsteik.
Men denne gangen var det andre lyder, og han var helt vill ved verandadøra på kjøkkenet.
Da vi så ut skjønte vi med en gang hva som gjorde han så forstyrra.
Ei bitte lita mus, rund som ei stor klinkekule, med store runde ører, og øyne som svarte knappenåler, stirra tilbake på oss fra verandaen i 2. etasje.
Hvordan den hadde kommet seg dit er et mysterium, mulig den har klatra opp veggen.
Opplevelsene står i kø her ved Vassfjellet.

Det ble en opplevelsesrik tur på Oppdal også.
Gringos første tur på hytta, og første tur med bil etter at han flyttet inn hos oss.
Bilturen gikk tålelig greit, litt uro, sikling og mjauing i starten men ble bedre etterhvert.
På hytta fant han seg godt til rette og ble raskt husvarm. Han fant doen sin og maten sin med en gang, og vi var jo der sammen med han og da ser det ut til han trives.

På lørdagen la vi ut på langtur. Kanskje ikke så langt, men vi var på tur lenge.
Her var det masse nytt å sniffe på.
Vi traff mange folk som gikk tur, ingen hunder heldigvis, men vi så en pus på avstand.
Bekken som buldra og brusa og forstyrra hele lydbildet.
En hel flokk med småfugler i trærne fanget oppmerksomheten en halvtime, minst!
Inni alle einerbusker var det fint å være, og det var mye som vi allerede hadde gått forbi som absolutt skulle vært sjekka ut en gang til.
Dessuten var det kaldt for små, myke kattungepoter.
Men Gringo nekta på å bli båret, han skulle gå selv!
Så da ble hver meter veldig lang da.
En liten begivenhet, Gringo tissa ute for første gang!
Det så veldig befriende ut, og sikkert helt påkrevet.

Jeg tror vi brukte opp katta vår på den turen.
Han sov resten av ettermiddagen, kvelden og natta.
Daaakaar liten.
Ikke så lett å huske på at han bare er en liten gutt på 5 måneder, når han er så stor i kroppen og veier 4,5 kg

Men på søndagen var han i full vigør, og helt seg selv igjen.
Heldigvis!

Hjemme igjen hadde det skjedd saker og ting.
Skjæra har rasert fulglebrettet, og alt henger på skakke.
Mor, det kan ikke være sånn!

Så kom den dagen da Gringo setter sine fotavtrykk i snøen for første gang.
Samme dag som Svartfot forlater oss, etter å ha satt sine fotavtrykk markant og solid i våre hjerter.
Den første og siste dagen.
Livet går videre, nytt liv er i begynnelsen og et langt og godt levd liv er i slutten.
Det er en tid for alt.
Det er slik livet er.
Ingen lever evig, så vi må leve mens vi kan.

Det er så godt å se Gringos nysgjerrighet og utforskertrang.
Han omfavner livet og forsyner seg rått av alle eventyr og opplevelser.
Akkurat som Svartfot har gjort.
Livet skal leves og nytes!

Mor, kan vi gå inn? Det ble litt kaldt på potene.

Det er ganske mye spennende som foregår inne også.
Når mor kaster de kjedelige hånddukene inn i denne maskina, så er det som om de blir levende.
Rundt og rundt, fram og tilbake.
Ganske merkelig altså.

Snøen forsvant igjen den, og det var tid for en ny oppdagelsesferd i Vassfjellskogen.
Denne gangen gikk vi litt utenfor stien slik at mor kunne plukke litt barkvister og kongler.
Her var en ny verden.
Så mykt å gå, stille og lunt. Masse spennende lukter.
Og verdens høyeste klatrestativ!
Jeg ble litt ivrig, så mor måtte stoppe meg før jeg klatra altfor høyt.
Det var bra, for det var litt vanskelig å klatre baklengs ned igjen.
Til slutt tok jeg sjansen på å hoppe ned istedet, og
landa trygt på alle 4 i den myke mosen.

Så det var dette mor skulle bruke barkvistene til ja

Det er ikke alltid så lett å ta det ultimate 1.søndag i advent-bildet…

Vi går inn i ei tid der vi skal vi skal trekke innomhus i varmen, tenne lys og kose oss sammen med våre aller nærmeste.
Vi skal avslutte et år og gjøre oss klar for å tre inn i et nytt.
Sola skal «snu» og gi oss håp om mer lys og varme.
Inntil da skal vi pynte, vaske, bake og gjøre oss klar på alle måter.
Vi skal vente,
og glede oss til det som kommer.
Samtidig som vi skal minnes med takknemlighet alt det gode som vi har fått oppleve.

Det er tid for kos og takknemlighet.
En tid for alt.

20. november 202020. november 2020

En Høvding har falt

SVARTFOT

19.06.2006-19.11.2020

Vår kjære Svartfot fikk sovne inn med verdighet og i kjærlighet i går.
Tilbake sitter vi med knuste hjerter og et ubeskrivelig savn.

Vår stolte, store, sterke og vakre pus.
Familiens midtpunkt igjennom 14 fantastiske år.
Vår trofaste kompis og samtalepartner,
gårdens musejeger og vaktmester.
Alltid punktlig og korrekt.
Koseklompen vår!

Tusen takk for alt du ga oss.
Vi skal kose oss med gode minner.
Du vil alltid være med oss.

Hvil deg nå

11. november 202011. november 2020

Bør man bli bekymret?

Er det et tegn på en kreativ hjerne, eller bør man bli bekymret for egen psykiske helse når man våkner om morgenen og «ser» snødekte fjell mot nattehimmelen?
I morges måtte jeg bare ta dette bildet av fotenden på dyna mi for å dele med dere.
Det ser ut som Rondane eller Jotunheimen ei vinternatt, ikke sant?

Nå er vel jeg forholdsvis trygg på egen psyke, og står stødig i meg selv. Min kreative hjerne jobber ofte på egenhånd, så det er jeg godt vant med.
Hva andre måtte tro og mene om dette bryr jeg meg heller ikke så mye om.
Mine nærmeste vet hvem jeg er og hva jeg står for, og det er det viktigste.

Men nå har jeg vært permittert siden februar, og gått mye rundt i mitt eget selskap.
Jeg savner å være til nytte og få gjøre en forskjell, noe fast og forpliktende å gå til, gode arbeidskolleger.
Hele tiden har jeg søkt på mange ulike jobber i forskjellige bransjer, men ingen har hatt bruk for akkurat meg ennå.
Dette er uvant for meg, jeg har alltid hatt jobb og har aldri hatt problemer med å få ny jobb etter kort tid.
På onsdag i forrige uke kom den endelige beskjeden, firmaet jeg har vært ansatt i og permittert fra er konkurs.
Joda, jeg skjønte jo at det gikk den veien, kanskje helt siden før jeg ble permittert, men likevel…. det ble plutselig så virkelig og jeg sitter igjen med en tomhetsfølelse.
Litt sånn mlæh!
Ett kapittel er over, sluttstreken er satt og det er klart for å reise seg, riste det av seg og ta steget inn i blanke ark med en hel sekk med fargestifter.
Det suser godt og frisk over furukronene i Vassfjellet, så her kommer jeg!

Nytt profilbilde på Facebook, LinkedIn og andre sosiale medier(SoMe) gjorde godt. I håp om at en superarbeidsgiver skal legge merke til meg og tilby meg drømmejobben.

Tenk å få våkne opp sånn, med snille, søte og gode Gringo sovende på skulderen min. Snute mot nese, en lørdags morgen.
Og rett der borte, i samme seng, ligger Drømmemannen og sover ennå.
Jeg føler meg som verdens heldigste som har disse to i livet mitt.
Det er godt å elske, og bli elsket.
Støtte og hjelpe hverandre, og ha det moro sammen.

Gringo er veldig hjelpsom når mor gjør husarbeid.
Som å rydde i tørrmat(Toro)skuffa…

…og når det skiftes på senga. Han er veldig flink til å holde i «den ene enden av» dynetrekket, og det er sååå nyttig.

Og han holder huset rent for fluer. Her er Gringo veldig dedikert, og er både høyt og lavt for å fange insekter. Absolutt en viktig jobb.

Her er Gringo barnevakt, og hjelper mor med å passe de andre kosedyrbarna.

Gringo er en ekspert i å presse og lufte duker og løpere. Interiørdesigner rett og slett.

hmmm, det kommer bobler opp av drikkefontena mi….

Han er superflink til å varsle når noe ikke er som det skal.
Noen oppgaver trenger han hjelp av Mor til å utføre, sånn som å rense/vaske vannfontena. Men han følger prosessen nært og kontrollerer resultatet i detalj.

Litt opplæring og kursing må til, gjerne ved hjelp av digitale media.
Her studeres småfuglene på tv nærme.
Han har jo en framtidig jobb som småviltforvalter.

Viktig å lære riktig teknikk og best mulig fremgangsmåte. Og da er jo småfuglene på fuglebrettet super å øve seg på, igjennom stuevinduet.

Vi har mye lek og moro i løpet av dagen også da.

Digger å leke gjemsel, enten med oss eller med å gjemme lekene sine.

Hver onsdag veier vi Gringo, for å se om han legger på seg normalt. Han er i stadig utvikling og skal bli en stor og frisk pus, og trenger derfor mye god næring.
Da han kom til oss i midten av september veide han 2,1 kg. Nå er det november, Gringo er 4,5 måned gammel og veier i overkant av 4 kg.

Gringo vokser seg større for hver dag, og har etterhvert blitt litt konge i heimen

Midt i alt husarbeidet og jobbsøkinga må vi ha litt pause. Da liker vi veldig godt å være ute i luftegården. Mor har med kaffekoppen og kamera, og Gringo observerer de ulike værfenomenene, alle som går forbi, alle fluene og alt som muligens kan røre seg.

Vi har vært ute i bånd nesten hver dag i det siste. Gringo har oppdaget at det går an å løpe ute, han får et mye bedre «veigrep» her enn på den glatte parketten inne. Så det er bare å henge seg på i både elegant trav og vill galopp.
Han bryr seg ikke så mye om selen og båndet lenger, og er fullt opptatt med å være nysgjerrig på alt rundt.
En sniffetur rundt om på plena, blomsterbedet og i innkjørsla kan vare i timer.
Skal vi gå lenger tur er det best om også far er med, for da kan en av oss dra et strå langs bakken forrest, så jakter Gringo på det.
I går gikk vi tur oppi skogen. Gringo gikk på egne labber hele veien, og det gikk så fint.
Han klatra i grantrær, spaserte på mosedekket skogbunn, lukta på masse busker og kongler, ble kald, skitten og våt på labbene. En skikkelig opplevelse.
Han hadde en storjobb med å slikke pelsen og labbene ren da han kom inn igjen, han er så flink.
Men så sov han resten av ettermiddagen og kvelden.

20. oktober 202020. oktober 2020

Den lange, fine høsten

Hvor ble den av?

Høsten, med den klare, friske lufta, de flotte fargene, tyttebærplukking og soppturer, sylting og safting.
Høsten, som vi trøstegleder oss til når sommeren ikke har innfridd helt på badeværfronten:
«Det blir sikkert en fin høst, med masse turer i skogen og på fjellet»
Joda, har da bakt et par eplepai, og i fryseren finner en litt sopp og tyttebær.
Men nå som den første snøen har falt og minusgradene har malt isroser på bilen, så blir Toillåtkjærringa litt tankefull.
Høsten bare kom og dro igjen, uten at jeg fikk være med på alt det jeg hadde planer om.

Det skyldes nok denne lille karen.
Livet ble snudd på hodet etter at Gringo kom inn i familien og tok oss med storm.
Jeg kjenner nok på både «ammetåka» og overbekymra foreldre-syndromet.
Distrê og på tuppa på samme tid.
Dagene flyr uten at jeg får gjort noe som helst fornuftig, jeg bare er helt oppslukt i den lille og nyter hvert sekund.
Syns jeg ser noe nytt ved ham hver dag. Han vokser og utvikler seg, er nysgjerrig og lærer masse nytt hele tiden.
Samtidig er jeg bekymra for om han spiser nok, får han nok hvile, nok stimuli, kan han skade seg, utvikler han seg riktig, oppdrar vi ham rett slik at han blir en god og snill pus som liker å være med oss.
Sånn er det å få småbarn i hus igjen.
Vi koser oss veldig altså.

Så rart, regndråpene blir til små bekker på taket mitt…

Luftegården ble en suksess.
Gringo elsker å være der ute.
Vi bruker å sitte der inne sammen med ham foreløpig, slik at han kjenner seg trygg. Etterhvert som han blir større vil han nok gjerne være der uten oss.
Han sniffer, smaker, lytter og observerer. Alt er nytt og spennende.
Her får han friskluft, han trener balanse, hopp og klatring, og får skjerpet alle sansene sine.
Vi prøver å være en tur ute hver dag.

Far brukte nesten en time på å prøve å lære Gringo å drikke av vannfontenen. Tålmodig satt han på golvet og forklarte og viste hvordan dette skulle gjøres.
Gringo plasket med labben og prøvde å fange den pussige og litt skumle vannstrålen. Tror de var like gjennomvåte begge to innen Gringo plutselig skjønte at «aha, man skal drikke dette urolige vannet».

Så må man jo hvile litt innimellom.
En av favoritt-hvilestillingene for tiden.

Far har så morsom stol på kontoret sitt altså

Det blir aldri kjedelig i huset med Gringo.
Han følger oss hvorhen vi går, og må selvsagt utforske alt.

Det hender Far og Gringo har filmkveld når Mor er på trim.
Gringo elsker nemlig å se på tv, og er minst like engasjert som far når Arsenal eller Rosenborg spiller fotballkamp.
Naturfilm med fugler og katter er topp, men tror Far hadde misforstått aldersgrensa og «skummelhetsgraden» på akkurat denne skrekkfilmen.

Gringo har øvd litt på å gå i sele og bånd inne, så nå var tiden inne for å besøke den store Vassfjellskogen.
Søndagsturen ble ikke så lang, hverken i tid eller distanse, men intens nok for en liten pusegutt.
Full av inntrykk og litt kald på potene.
Men turen var vellykket og ga mersmak.
Etter dette står han ofte ved døra der selen hans ligger og mjauer og vil ut en tur.

Så kom den første snøen

Hæh, hvorfor har verandaen blitt så lys?

Mor sier det er for kaldt til små pusepoter ute nå.
Så får jeg ta en liten sjarmøretappe inne, med pappstrimla mi istedet.

8. oktober 20208. oktober 2020

Tarzan?

Jeg har oppdaget 3 ting som hender når jeg klatrer i gardinene:

1.) Jeg ser verden fra en helt ny vinkel (opp-ned)

2.) Jeg oppdager nye sider ved meg selv (halen min)
3.) Jeg får umiddelbar oppmerksomhet fra mor. (Sikkert fordi hun syns jeg er så flink til å klatre.)

I går var en rar dag egentlig.
Det kom dråper med vann ned fra himmelen, som gjorde at alt der ute ble vått.
Jeg satt lenge og studerte dette igjennom vinduet, hvordan dråpene plaska på verandaen, før mor bar meg ut i luftegården min.
Alle dufter var nye i dag, og tilogmed lyden av bilene som kjørte forbi var annerledes.

Og vet dere hva? Det kom dråper ned fra taket mitt også, midt inni luftegården min! Skal ikke taket stoppe regnet fra å falle ned her da? Nå forstår jeg ingenting.

Men kongla som jeg trilla innunder kassen min forrige gang jeg var her ute, ligger der ennå. Midt under der ligger den…

Det var så spennende å se vanndråpene renne over det gjennomsiktige taket mitt.

Jippi, jeg har fått meg en stige jeg kan balansere på.
Nå kan jeg virkelig følge med på alle de som går forbi på veien, og prøve og sjarmere dem.

Mor, det er vått i gresset her altså. Jeg blir våt på labbene mine…..men det var egentlig litt deilig også…

Regnvåt bambus smaker fortreffelig faktisk…

Der er bare de aller kuleste pusene som tar et jafs med bambus samtidig som de går forbi busken, faktisk.

Alt dette nye, alle oppdagelsene gjør at jeg trenger å hvile litt innimellom.
Og da hender det at mor sniker seg til og tar nærbilde av baklabbene mine.
Ja, de er nyvaska altså.

I morges våkna jeg til dette.
Hvor i all verden har alt blitt av? Hvorfor er alt det hvite der?
Hva er det hvite?
Mor?

4. oktober 20204. oktober 2020

En spennende dag

Denne lille fyren her altså.
Vi fasineres, sjarmeres og forundres stadig av vår lille Gringo.
For en utforskertrang, nysgjerrighet og lærelyst. Hver dag noe nytt.
I går kveld fant han ut at han kunne legge en liten furukongle nedi tøffelen til far, for så å plukke den ut av tøffelen igjen og leke med den på gulvet en liten stund. Nedi tøffelen igjen og så videre. Da hadde han da altså lært seg teknikken med å plukke opp kongla med labben, putte den i munnen og bære den dit han ville gjemme den, og slippe den akkurat på riktig plass. Like overrasket hver gang han «fant» den inne i tøffelen selvsagt.
Han elsker å plundre med små ting i timevis, på egen hånd, øve til han mestrer det.
4 furukongler, en myk lekemus med lang hale og en pappeske er yndlingsbeskjeftigelsen for tiden.
Og det ser ut som han nyter å være eneste pus i flokken (og midtpunkt). Han blomstrer.

Innimellom slokner han midt i leken, og flater ut.
Da ligger han på lading en liten stund, men plutselig galopperer han over golvet i vill fart igjen, over sofaryggen opp i klatrestativet og ned, under alle gardinene, skrenser foran vinuet der han ser speilbilde av seg selv, skyter rygg og får bustete hale.
Jada vi har underholdning.
Mest av alt liker han å være der vi er, enten vi går på do, dusjer, sover, ser på tv.
Akkurat nå er han med far på loftstua og ser fotballkamp (RBK-ODD)

Han er bare en liten pusonge ennå, men innimellom får vi små hint om at han kan bli en meget stor og staselig kar etterhvert.

I dag har vi gjort noe veldig spennende.
Gringo har vært utendørs for første gang i sitt liv. Han fikk innvie den nye luftegården sin.
Han har vært veldig opptatt av det som har foregått utenfor vinduene en stund, og særlig etter at det begynte å blåse. Løv og hårfrø fløy rundt der ute og buskene rørte på seg.
Så vi følte at tiden var inne for en liten luftetur.

Det gikk jo så fint. Halen rett til værs hele tia.
Ble ikke skremt av hverken biler som kjørte forbi, unger som ropte oppe på ballplassen, eller vinden som lagde lyd og fikk alt til å røre seg.
Alt var bare gøy.

29. september 2020

Den store reisen

En nydelig septembermorgen, fredag 25. satte vi kursen sørover for å hente hjem vårt nye familiemedlem.

Sola skinte og det gnistret i vakre høstfarger i fjellet.
På Kløfta hos Grete og Terje ventet god mat og trivelig selskap. Godt å dele opp reisen litt, slik at vi var mest mulig uthvilt og klare for det store møtet.
Tror ingen av oss husker så mye av kjøreturen fra Kløfta til Hølen, Vestby på lørdag morgen.
Vi var så spente på hva som møtte oss der, hvordan de andre kattene var, ville de hilse på oss? Ville Gringo bli med oss hjem, eller sprang han og gjemte seg?
10.000 tanker svirra igjennom hodet, og minst like mange sommerfugler dreiv med flyoppvisning i magen.
Men alt gikk jo så utrolig bra.
Vi ble møtt på trappa av 2 nydelige puser, og oppdretter Trine Hegna ba oss inn på kaffe og deilig hjemmelaget appelsinkake. Inne rådet en trygg og god stemning. Store Maine Coon puser lå og kosa seg og blunka med øynene mot oss. Noen kom for å hilse, andre bare observerte oss på avstand. Så kom to små banditter galopperende over golvet, med stor og bustete hale og krom rygg. Gjett om de skulle tøffe seg da.
Den ene skulle vi røve med oss hjem.
Vi ble mer og mer trygg på at vi hadde valgt rett oppdretter, Saucerful Secret Maine Coon. Alt var så seriøst og fornuftig. Kattene var så trygge og fine, et koselig hjem, ryddig og rent og veldig pent. Alt var på stell.
Og matmor/oppdretter Trine har et sunt og riktig syn på kattehold som samsvarer med våre verdier.
Dette er ikke en kattefabrikk med utstillingskrav, men et lite oppdrett med fokus på god kattehelse og et godt katteliv. Her på Saucerful Secret kommer nye familiemedlemmer og kompiser til verden.
Men likevel veldig profesjonell.
Alt av papirer og kontrakter var gjort klar på forhånd, helseattest og stamtavle var klar, og pusongene hadde fått 2 vaksiner, var chippet og forsikret. Hun tok seg god tid til å gå grundig igjennom alt, og vi fikk gode råd og smarte tips med på veien. Og for en kunnskapsrikdom! Vi bare sugde til oss alt. Skikkelig godfølelse.

Vi kunne vært der ennå, det var så trivelig. Men vi hadde en 7 timer lang kjøretur hjem, så vi var nødt til å bryte opp og ta fatt på hjemveg. Gringo fikk med seg pledd og noen kosedyr med kjent lukt på for å ha i buret.
Stakkar liten, brått revet opp fra en trygg tilværelse med familie og kjente omgivelser, og stengt inne i et ukjent bur helt på egen hånd, i en bil med to helt ukjente mennesker.
Jeg satt i baksetet sammen med Gringo, med ei hånd inne i buret for at det muligens skulle kjennes tryggere ut.
Heldigvis hadde vi satt en solid bilfører ved rattet, som kjørte behagelig og mykt hjem.
De første milene var forferdelig.
Gringo mjaua, sikla og pesa, og var skikkelig bilsyk. Takk og pris for at han ikke kasta opp.
Vi tok en pause på Myklagard, og Gringo fikk litt våtfor og vann. Og etter det forsvant kvalmen.
Gringo sov resten av turen, men mjauet hvis han våkna og jeg ikke hadde hånda i buret. Så der satt jo jeg da i ganske lik stilling i baksetet i 7 timer i strekk, men hva gjør man ikke for babyen sin.

Endelig hjemme.
Gringo er rimelig forfjamset etter å ha sovet seg gjennom halve Norge, og vet ikke helt om han skal tørre å gå ut av buret og gå inn i en helt ukjent verden.
Vi løfter han ut etterhvert, og viser han kattetoalettet.
Han sniffer litt rundt, og blir etterhvert med opp i 2. etasje.
Da smakte det virkelig godt med mat altså.
Vi som frykta han kom til å gjemme seg under sofaen med det samme han kom inn.
Gringo var klar for å strekke på føttene han, og fant raskt lekene sine. Det tok ikke lang tid før han sprang over stuegulvet med en liten ball, og kasta ei lekemus opp i været.
Og siden det har han blitt mer og mer husvarm.

Tenk, for en morgenstund med disse to gutta.
Første morgenen her i Hesttrøa 19 d for lille Gringo.

Tar en liten dupp innimellom, midt i musejakta. Greit med tålmodig mus som venter til pus våkner igjen.

Kjekt å trampe rundt på «Storesøster» Heidi og klatre opp låret på Kristian.
Så tillitsfull og trygg.

Følger nøye med når far er ute og reparerer fuglebrettet.

Gringo prater masse, og har et stort «vokabular» med ulike lyder og tonefall. Maine Coon-katter er kjent for å være pratsomme, og Gringo er slettes ikke noe unntak. Han kaller på oss når han er i et annet rom eller etasje enn oss. Da sier han tydelig ho-ho og hallo. Jeg tror han egentlig prøver å si navnet sitt, bare at han ikke klarer å uttale G. Han er godt kjent med den lyden, lystrer navnet sitt og kommer tvert vi roper på han, med halen rett til værs. (nå tror du sikkert vi har blitt helt ko-ko, men det er heeelt sant altså)
Han varsler alltid før han skal på do, og etter han er ferdig. Da med et dypere tonefall.

Vår vakre, snille, nysgjerrige, pratsomme og kosne lille Gringo. Vær forberedt på å bli bombardert med pusebilder framover.

Elsker å sitte i sola og stelle pelsen sin. Ikke helt kontroll på alle kroppsdeler ennå, det hender det kommer en bakfot og blander seg inn i ansiktsvasken.
Gjett om vi har underholdning.